Hils på Jan, vår nye sorgkoordinator!

Jeg begynte vel offisielt i stillingen 17. mars. Jeg har søkt en gang tidligere, for ca et år siden. Jeg er utdannet diakon, og Fransiskushjelpen er jo diakonal, så da tenkte jeg at jeg kanskje hadde en mulighet til å få jobben. Av samme grunn var jeg nok litt bevisst på å si noe om privatlivet mitt. Jeg har aldri likt å skille meg ut, men så kommer jeg i en situasjon da, med det at jeg er homofil, og da skiller man seg jo ut i det. Det var viktig for meg at det ikke blir ble en klein situasjon, så jeg tror jeg sa det i intervjuet, kanskje jeg til og med skrev det i søknaden, at jeg er gift med en mann. Jeg skjønte heldigvis fort at det er helt greit å være seg selv i Fransiskushjelpen.

Jeg har jobbet med sorg tidligere, og det hadde jeg også lyst til å fortsette med. De siste tre årene har jeg jobbet som koordinator i utvekslingsorganisasjonen Youth for Understanding, og før det jobbet jeg i Den norske kirke. Der fikk jeg også være med og lede sorggrupper. Jeg trivdes godt som diakon der, og kirken gjør mye bra for mange. Men jeg følte også at det ble mange hatter på der, og det er fint å få fokusere litt mer på ett tema her i Fransiskushjelpen. Jeg synes arbeidet med sorggrupper var noe som ga meg mye, og noe av det jeg lærte mest av. Jeg tror erfaringen min med dette fra tidligere er en fordel, at jeg vet litt om hva det innebærer å lede sorggrupper. Jeg håper det vil være til hjelp i samarbeidet med de frivillige gruppelederne. 

I tillegg til sorggrupper har vi sorgkafeer, både på dagtid og på kveld. Det er jo litt rart, på en måte, en kafé med sorg. Men mange mennesker har behov for et sånt sted. Også er det vår jobb å tilrettelegge slik at folk synes det er ok å komme dit. Det kan jo være en skummel arena å komme til - hvor skal jeg sitte, hvem skal jeg snakke med, liksom? Så opplever jeg at det er et tilbud vi hele tiden evaluerer, slik at det kan bli best mulig for de som trenger det.

I sorgarbeid må man trå litt forsiktig, særlig når folk er i en sårbar situasjon. Alle er ulike, og alle har ulike behov. Sorggrupper er viktig fordi det gir muligheten til å bearbeide følelser. Her møter man folk som har opplevd noe lignende, og innser at man ikke er alene om det man føler. Man er ikke rar, rett og slett, og de tingene man føler på er vanlig. Det ser man klarere i møte med andre i samme situasjon, og det kan gi lys i enden av tunnelen for mange. Det er mye helbredelse i å bli kjent med andre, og å få satt ord på opplevelsene sine.

Det beste med denne jobben er selvsagt de frivillige, samt kollegafellesskapet og variasjonen. Å få til ting sammen, det er nok det aller beste. Vi får dessuten være med på kurs og temakvelder, vi har mye fleksibilitet, vi jobber både fra kontoret, litt hjemmefra og litt på arrangementer- og det liker jeg godt. 

Fransiskushjelpen har for tiden 23 sorggrupper. Alle gruppene ledes av to frivillige, og er delt inn etter alder, type tap og hvilken relasjon man hadde til den som er død. Vi arrangerer også sorgkafe både på dag og kveld. Vil du vite mer om tilbudet vårt? Ta kontakt med Jan på sorg@fransiskus.no.

Kort og godt om Jan

Gift med Elio fra Colombia, en katt, bor på Teisen

God til: Å rydde

Dårlig til: Ta valg

Redd for: Dø i en flystyrt. Og gå tom for dopapir, hehe

Blir inspirert av: Folk som tar andre valg enn meg, og som har andre ideer

Klarer meg ikke uten: Gulost 

Leser: Nyheter

Ser på: Akkurat nå ser jeg på krim