Nancy er nattevakt i palliativt team: Jeg er trygg i eget selskap

– Pappaen min, som jeg var veldig glad i, døde dagen etter at jeg fylte 25 år. Jeg bodde hos ham da fordi han hadde vært dårlig en stund. Da begravelsesbyrået dro av gårde med ham, satt jeg igjen litt som et spørsmålstegn – hva skjedde nå, liksom? Det var ikke noe tilbud om å ha ham hjemme for å stelle eller gi et siste farvel på en verdig måte.  

Men det har jeg dratt med meg! Nå får jeg lov til å kunne gi den tryggheten og kunne støtte pårørende gjennom å si at "her er det lov å ta det rolig, det er ingenting som haster". Døden er jo ikke farlig, den kommer til oss alle sammen. Vi er der så lenge pårørende ønsker det, så er vi der for dem og med dem, steller med dem og skaper en verdig ramme for alle involverte. 

Nancy har jobbet i forskjellige deler av helsesektoren i snart femti år. De siste fem har hun vært fast nattevakt i det palliative teamet her hos Fransiskushjelpen.  

– Jeg trives godt med å jobbe natt, jeg trives i eget selskap, jeg føler meg trygg. Det er mye på grunn av teamet jeg har i ryggen, som er helt fantastisk – man har alltid bakvakter man kan ringe til hvis man er usikker på noe, eller hvis det skulle være noe med utstyret, da kommer de og fikser eller bytter. Det jobbes veldig godt tverrfaglig med hjemmesykepleien, så jeg opplever at vi er et veldig godt team i Oslo by som ivaretar denne delen av reisen på en best mulig måte. Jeg er stolt over å få være en del av det.  

I snitt sitter jeg rundt 1-2 uker per pasient, men det hender også at jeg er hos pasienter med kroniske sykdommer der pårørende har behov for å få sove natten gjennom.  

Vaktene mine går stort sett rolig for seg. Det er jo så klart også aktive vakter hvor pasienten kanskje ikke er i mål med smertelindring eller er urolig. Pårørende kan også være engstelige og ha behov for gode støttesamtaler, og å føle vår tilstedeværelse. Det er den viktige delen.  

Hvis jeg skal trekke frem noen episoder som har gjort inntrykk på meg, kan jeg nevne en gang jeg kom til en pasient som døde nærmest med én gang, før jeg engang hadde rukket å lese meg opp på vedkommende. Det var ingen pårørende der. Jeg fikk tak i nærmeste slektning som ikke hadde behov for å komme, jeg ringte legevakt og begravelsesbyrå. Så sto jeg plutselig der og stelte en person jeg ikke visste noen ting om. Så meg rundt i rommet – på bilder og gjenstander. Det var litt rart. Hvem var du, hva slags liv har du hatt?

Jeg husker også godt en pasient hvor datteren var med den andre natta – hun hadde sittet på sykehjem hos sin far dagen før, som døde den natten. Så da fikk jeg historiene til mor, far og familien, og jeg fikk også ta del i datterens opplevelse av kontrasten mellom å være på sykehjem og eget hjem i den aller siste fasen. Det var en sterk opplevelse, og jeg følte samtidig at jeg gjorde en god og viktig jobb som gir mening.  

Blir du preget når en pasient dør?  

– Jeg er rolig. Prøver å være nær, trygge, prate, synge lavt hvis jeg vet at pasienten liker det, holde hånd og betrygge. Det er jo ingen fasit, jeg forsøker å sense behov og tilpasse meg enhver situasjon. God kommunikasjon med pårørende gjør alt lettere.

Etter 46 års omsorgsarbeid er jeg fremdeles veldig glad i mennesker og opptatt av alle deler av livet skal være best mulig, også den siste reisen. Her ligger nøkkelen til trivsel i dette arbeidet. 

Tusen takk, Nancy og alle våre nattevakter, for uvurderlig innsats i alle Oslos kriker og kroker 💙