"Det er viktig at noen tåler hele mennesket – også når det går dårlig"

- Når det gjelder rusmiljøet i Oslo, har vi de siste to årene sett en betydelig økning i bruken av crack (røyking av kokain etter en krystalliseringsprosess). Dette merker de veldig godt på Prindsen for eksempel, der det er et eget røykerom. De som røyker heroin kommer innom, sitter litt og drar videre, mens de som røyker crack ønsker gjerne å bli sittende lenge og røyke gjentatte ganger, fordi rusen har så kort virkningstid. Det har medført at det blir mer kaotisk, også fordi mange blir mer uregjerlige og noen aggressive av dette rusmiddelet. Jeg har selv hørt fra pasienter som tidvis har røyket crack, at de ikke “likte seg selv” og at de tok seg selv i å bli mer hensynsløse når de i perioder røyket mye crack. Dette stemmer godt med både beskrivelser og våre betraktninger – at det kan bli et økt konflikt- og aggresjonsnivå blant disse rusbrukerne. 

Vi ser også en økning av alvorlig psykisk syke mennesker som også ruser seg, som ikke får den psykiske helseoppfølgingen de har behov for – kanskje fordi de ikke ønsker, men også som en konsekvens av at dagens tvangslovgivning kan være mangelfull for de aller sykeste, og fordi egnede bosteder legges ned. Vi har sett triste eksempler på dette, dessverre. Det er i mine øyne en veldig korttenkt strategi.  

I fjor sommer besluttet politiet å løse opp miljøet i Storgata, på lik linje som man har gjort andre steder i byen tidligere. Jeg tenker ikke at det var unødvendig, for området var blitt veldig belastet med store ansamlinger av folk og et økende konfliktnivå. Men jeg synes det er en interessant tanke å prøve ut et værested, et eget egnet sted hvor folk kan være – hvor det ikke slås ned på omsetning, men på andre lovbrudd som for eksempel vold. Mulighet for et slikt værested har vært utredet, men aldri vært forsøkt før.  

Jeg forstår samtidig at beliggenheten til et slik område er et betent tema, og områder som har vært foreslått tidligere har vært i områder og bomiljøer med allerede marginaliserte grupper. Det gamle “Plata” var egentlig et ganske egnet sted slik jeg ser det, siden det ikke bodde noen der. Jeg har tenkt at et sentralt sted i nærheten av bemidlet næringsliv, og ikke bomiljøer, kan være en god idé, på mange nivåer.  

Jeg tenker jo at ressurssterke mennesker i vårt samfunn har godt av å forholde seg til de litt mørkere sidene av vårt samfunn. Med det sagt så opplever jeg også mye glede og genuine menneskemøter i min arbeidshverdag. Det ønsker jeg at flere i vårt samfunn kan oppleve, vi er jo bare mennesker alle sammen. Stigmatisering er jo fortsatt en alvorlig utfordring for vår pasientgruppe. Både i hverdagen og i politikken. 

Hva vil du si er Sykepleie på hjuls viktigste rolle?  

– Å være et lavterskeltilbud. At vi er veldig tilgjengelige, både i sentrum og i alle Oslos bydeler. At vi har en åpen og lite dømmende holdning til hvordan folk lever livet sitt, at vi ikke ytrer for mye ønsker og forhåpninger om at liv skal endres. Pasientene våre trenger at noen tåler dem, der de er i livet. Så er vi selvfølgelig en støtte når noen ønsker endring, men det er viktig at noen tåler hele mennesket, også når det går skikkelig dårlig. 

Hovedoppgaven vår er skadereduksjon og lavterksel helsehjelp. Vi er fleksible, vi er opptatt av å være der pasientene våre befinner seg og å være tilgjengelige for de som ikke greier å oppsøke lege fordi de ikke tør eller orker. Selv om det ikke er en kjerneoppgave for oss, hender det vi følger en pasient til legevakta eller andre instanser når vi ser at det er hensiktsmessig eller rent nødvendig at vi taler deres sak.  

Det er litt vanskelig faktisk, å sette grenser for hva vi skal gjøre, men det er viktig å bruke våre ressurser der vi mener vi er viktigst og for at menneskene vi møter skal oppleve forutsigbarhet i vår tjeneste. Vi er der for å være med på å tette gapet i levealder mellom vår pasientgruppe og den øvrige befolkningen. Det gjør vi ved å tette hull i det offentlige hjelpeapparatet for denne pasientgruppen. Et godt eksempel på det er at vi ofte oppdager sår eller andre helseutfordringer som trenger behandling når vi er et sted for å dele ut brukerutstyr. At vi får hanket dem inn der og da er en veldig viktig del av vårt oppdrag, fordi de ellers kanskje ikke prioriterer å oppsøke helsehjelp før de får en alvorlig tilstand eller infeksjon som ellers hadde ført til innleggelse. I verste fall for eksempel en blodforgiftning og død. Jeg tror vårt tilbud er med å forebygge en del innleggelser, særlig ved infeksjoner i hud og sår som vår pasientgruppe har veldig mye av og vi har spesialisert kompetanse på.  

Utdelingen av brukerutstyr er også en viktig inngang til å snakke med folk om ting og å bygge relasjoner med dem. Så for å kunne fortsette med kjerneoppgavene våre er det viktig med tydelighet og grensesetting for vår del.  

Selv om vi kan tenke at mye oppleves fælt og feil hos pasientene, og vi gjerne skulle sett at det var annerledes, er det viktig å tøyle de tankene litt. Mange av menneskene vi møter har holdt på en stund, og det er nok heller et problem at de har møtt såpass mange pekefingre og formaninger opp gjennom at de er litt immune mot det.  

Det jeg derimot opplever når vi bare tåler dem, er at vi får mye mer tillit, og noen ganger resulterer det i at man kommer et skritt videre i hjelpeapparatet. Dette kan ta lang tid, men når man da er på et sted hvor man vil videre så har man noen man kan stole på og snakke med. Da kan vi følge dem på deres første skritt videre. Tillitt er noe av det viktigste vi får til og noe av det som gjør denne jobben så innmari fin og meningsfull. Det tenker jeg noen deler av det øvrige behandlingsapparatet ikke tar nok på alvor, i en travel arbeidshverdag tror jeg tid til å bygge tillit ikke alltid får nok prioritet.  

Hvis du ikke hadde vært her, hva ville du gjort da?  

– Da jeg begynte å jobbe her tok jeg en master i tverrfaglig helseforskning ved UiO der jeg gjorde en studie om nalokson (motgift mot overdose). Det synes jeg var veldig spennende. Så om jeg ikke hadde trivdes så godt i denne jobben som jeg gjør, kan det hende at jeg hadde forsøkt meg videre i forskning på rusfeltet. Mitt inntrykk er også at fagfelt med lite status knyttet til seg har mindre spisse albuer og konkurranse, som forskningsverden ellers er kjent for, så det hadde passa meg bra. Jeg er nok mer opptatt av å føle mening med det jeg gjør enn statusen det gir meg.  

Takk for praten Maria, takk for engasjementet ditt og den flotte jobben du gjør <3