Fra ungdomsidol til diakon – møt vår nye prosjektleder, Harald Maxmillian

Gratulerer med ny jobb, og velkommen til oss. Hvordan føles det? 
 – Tusen takk! Vet du hva – jeg har ikke hatt tid til å tenke på det. Det har gått i ett siden jeg kom hit for en drøy uke siden. Men jeg har en liten lakmustest: Hvis jeg går til jobben om morgenen, er glad og fornøyd og gjerne traller litt, da er alt bra. Hvis jeg ikke gjør det, er alt ikke så bra. Enkelt og greit. Og jeg har trallet hver morgen.

Og hva er den nye jobben din? 

– Det er å være prosjektleder. Omfanget er ganske bredt, og jeg definerer det på mange måter selv – men i hovedsak handler det om å bidra til større åpenhet rundt døden. Det er jo en viktig del av det vi driver med her i Fransiskushjelpen.

Jeg skal benytte meg av all kunnskapen som finnes her – innsikten og erfaringen som sitter i veggene – og bringe det ut slik at samfunnet også kan få del i det.
Vi skal prøve å alminneliggjøre døden og redusere frykten for den. Vi mener det fortsatt er mye tabu forbundet med emnet. Det er faktisk ikke så mange år siden døden var en naturlig del av livet. Nå er den ofte gjemt bak sykehusdører og sykehjem. Det er mange grunner til å åpne mer opp for døden. En lang liste, egentlig. Det gjør også noe med livene våre når vi tør å innse døden – og det er en av de få tingene som angår oss alle. Jeg ble ganske overrasket over en ting nylig: Da jeg startet her og fortalte omgangskretsen min om jobben, oppdaget jeg at påfallende mange faktisk er redde for døden. Noe jeg ikke engang visste om dem.

Er du redd for døden, da?

– Nei, jeg er ikke redd. Men det er jo litt tøft å sitte her og si. Jeg aner ikke hva som skjer den dagen jeg virkelig blir konfrontert med den.
Men jeg har vært mye innom døden. Gjennom foreldrene mine og nære pårørende som har gått bort. Noe av det vanskeligste jeg opplevde i jobben som diakon var da jeg måtte overbringe dødsbudskap.

Jeg har kanskje også vært litt over gjennomsnittet interessert i døden. Jeg tror jeg var seks år da bestefaren min døde, og jeg innså plutselig at vi alle skulle dø. Det satte seg veldig i meg. Helt siden da har jeg reflektert mye over døden. Da jeg gikk på videregående og vi hadde klassefester, danset og moret alle vennene mine seg. Jeg skjønte ikke hvorfor vi ikke kunne sitte på kjøkkenet og diskutere døden i stedet, liksom. Det var jeg ganske alene om, ha ha.

 Men er du tungsinnet?
– Nei, overhodet ikke. Jeg elsker livet. Kanskje nettopp derfor. Jeg vet at jeg har denne tilmålte tiden. Jeg undrer meg fremdeles veldig over livet. Jeg kan fortsatt bli fascinert av en buss som kjører forbi – og tenke at den faktisk går av seg selv uten å bli dyttet. Jeg undrer meg hele tiden. Og det er en så stor del av livet for meg. Derfor står jeg opp hver morgen og tenker: Wow! Kanskje er det et resultat av at jeg har tenkt så mye på døden.

Jeg husker en gang jeg var på et klosteropphold i Danmark, hvor jeg jobbet med døden som tema, på en «silent retreat». Jeg gikk en lang tur langs stranden og stoppet for å se utover havet. Noen drev med kiting, og jeg syntes det var fascinerende. Så kom en mann syklende forbi. Han stoppet, gikk av sykkelen og sa: «Er det ikke fantastisk?» Jo, svarte jeg.
Så sa han plutselig: «Du forstår, jeg er den i Danmark som har vært død lengst.» Han hadde dansk rekord i det. Det hadde visst stått om ham i avisen også. Han hadde fått et illebefinnende og vært klinisk død. Han stoppet bare og fortalte meg dette. Jeg kan ikke forklare det – det var helt spesielt. Jeg skulle egentlig ikke snakke med noen, men jeg klarte ikke å la være. Jeg trodde han skulle fortelle om tunnelsyn og lys, men han fortalte bare at alt hadde vært mørkt. Han hadde riktignok sett seg selv utenfra på operasjonsbordet, men utover det var det lite å rapportere.

Så jeg spurte: «Er du redd for å dø?» – «Absolutt ikke», svarte han, og pekte utover havet mot de som kitet. «Det eneste jeg er redd for, er å miste dette. Derfor kommer jeg hit hver eneste dag og ser utover havet.» Fantastisk.

Så mitt lange svar på ditt korte spørsmål er: «Nei». Kanskje fordi jeg har jobbet så mye med døden, både personlig og rent arbeidsmessig, tenker jeg at jeg ikke er så redd for den. 

 Apropos arbeidsmessig. Fortell litt om hvem du er og hva du har gjort før du kom hit.
– Jeg vil ikke si karrieren min er broket, men den er jo det på et vis. Hvis jeg hadde ønsket meg en sånn «kjempekarriere», hadde jeg selvfølgelig fulgt ett spor – sånn som tvillingbroren min, som har jobbet i NRK hele veien. Vi startet der sammen da jeg var 17 år. Først som programledere i et ungdomsprogram på radio i noen år, før vi fikk vårt eget TV-program. Så vi ble kjendiser i ganske ung alder. 

Hvilket program var det?
– Panorama het det, og gikk på fredager. Vi presenterte de siste musikkvideoene som kom ut, og lagde sketsjer imellom. Vi hadde full frihet. Og vi ble tenåringsidoler, nærmest, og opplevde en voldsom oppmerksomhet – fordi det da bare fantes én kanal.

Harald Maxmillian (t.v.) og Robert med gjest Kylie Minogue i Panorama

Jeg syntes egentlig ikke det var så veldig all right. Vi hadde ikke tenkt over konsekvensene, vi bare likte det vi gjorde. Vi fikk svære sekker med fanpost hver uke, fra jenter som ville gifte seg med oss. Og det var jo bare perler for svin, for å si det sånn.

For et par år siden var Robert og jeg gjester hos “Lindmo” på NRK, da vi hadde kommet ut med den første Turbotvilling-boka vår. De hadde laget en kavalkade med oss fra Panorama-tiden. Det var rart å se. To sånne hurra-meg-rundt-gutter som ikke opplevde helt det samme innsida. Vi hadde begge behov for å være mer oss selv etter hvert. Så vi bestemte oss for å ta et skritt ut av rampelyset.

Robert dro til Lillehammer og tok regiutdannelse, og jeg dro til Danmark. Jeg hadde lyst til å være litt bohemsk, så jeg begynte på kunsthøyskole, danset butoh og lærte teatermetoden til Stanislavski. Jeg trengte å være fri – et sted der ingen visste hvem jeg var. Siden har jeg egentlig bare gjort det jeg har hatt lyst til.  I Danmark jobbet jeg ganske pionéraktig; var med å drive et barneteaterhus i København, og tjente samtidig pengene mine som reklamespeaker og fast presentatør på Cartoon Network. Etter hvert begynte jeg å skrive TV-serier, hørespill og bøker for barn.  

Da moren min døde, tok livet en ny vending. Jeg hadde alltid hatt lyst til å prøve å bo i kloster. Ofte flørter man bare med slike tanker, men jeg bestemte meg: Nå skal jeg jammen meg gjøre det. Og mens jeg var på klosteropphold rundt omkring i Europa, fant jeg ut at jeg hadde lyst til å bli diakon. Så jeg utdannet meg til det, samtidig som jeg tok utdannelse som gestaltterapeut. Det var mye på en gang, men jeg ville finne ut, en gang for alle, hva som er tro og hva som er psykologi. For det har jo vært mange sammenblandinger opp gjennom tidene. 

Etter utdannelsen søkte jeg på drømmejobben i København – og fikk den. Jobben innebar å sprite opp gudstjenestelivet og formidle kirkens troshistorie for barnefamilier i noen av Københavns mest sentrale kirker, samtidig som jeg satte i gang ulike grupper for eldre, som jeg også brenner for. Jeg brukte hele min bakgrunn fra medie- og teaterbransjen i kirkesammenheng.

I begynnelsen ble mange litt forskrekket over påfunnene mine, men jeg mente vi måtte tenke stort og annerledes. Jeg dro inn levende esler til påsken og kom inn på rulleskøyter under juleevangeliet på skolegudstjenestene. Jeg lærte etter hvert at jeg måtte foreslå dobbelt så mye for å få gjennom det jeg ønsket, siden jeg alltid fikk halvparten, he he. 

Det viste seg at folk elsket det. Som til påske, da jeg hadde skaffet svære palmeblader og lagt utover hele kirkegulvet, og så kom jeg ridende inn på eselet som Jesus. 

Jeg var ansvarlig for juleevangeliet under skolegudstjenestene i desember, kanskje 16 stykker hvert år, stappfulle av elever. Der fikk jeg kallenavnet «Engelen» fordi jeg kom inn som engelen Gabriel – for eksempel på rulleskøyter. Etter hvert ble det en greie: Hvordan ville jeg dukke opp neste år? På skateboard? Motorsykkel? 

"Engelen" gjør entré i ett av mange kostymer. Fra tiden i København.

Hvordan tok kollegaene dine dette?
– I begynnelsen var det tungt å få alle med på påfunnene mine, men det løsnet. Noen fikk så blod på tann at de nesten skulle overgå meg. Jeg husker spesielt godt en litt eldre, klassisk prest, med store briller og helt skallet – han ville så gjerne være Maria i juleevangeliet. Og altså, det var den merkeligste Maria jeg har sett i hele mitt liv, men han måtte jo få lov! Han trivdes så godt i den rollen. Etter hvert begynte de nesten å ta over, og det var jo hele poenget: Å få alle ut på gulvet. Å skape en større åpenhet. For det er en kjensgjerning at vi må tenke sånn, også i kirken. Nå høres det nesten ut som om jeg bare laget sirkus, men det var alltid en kjerne der. 

Jeg jobbet i den danske folkekirken helt til jeg flyttet hjem til Norge for fem år siden.

Hvorfor flyttet du hjem?
– Vi hadde sykdom i familien. Min far hadde Parkinson som var blitt veldig mye verre, og jeg ville reise hjem og være sammen med ham den siste tiden. Jeg skjønte at jeg aldri ville få den tiden tilbake. Moren min døde av kreft da hun var 63, og det skjedde så brått. Jeg ville ikke gjøre samme feil igjen. Jeg trodde jeg hadde god tid med henne, men det hadde jeg ikke. Så jeg reiste hjem, og det er kanskje den beste avgjørelsen jeg har tatt – for jeg fikk to fine år sammen med faren min. 

Hjemme i Norge begynte jeg rett i en prosjektstilling hos Cappelen Damm, hvor jeg skulle være med på å bygge opp den nye skoleportalen deres i forbindelse med Fagfornyelsen 2020. Så jeg er ganske vant til prosjektstillinger. Da oppdraget var ferdig etter et par år, lagde jeg dokumentarfilmer om tematikk som står meg veldig nær: retten til å dø hjemme, vold i nære relasjoner og selvmordsforebygging. Senest her forleden marsjerte jeg på Karl Johan med mødre som bar bilder av barna de hadde mistet til selvmord.  

Jeg har også laget en hel filmserie om psykisk helse blant barn og unge i samarbeid med Rådet for psykisk helse og Cappelen Damm. Serien er laget for de aller yngste og er tilgjengelig for alle skoler i hele landet, sammen med et kursopplegg som tar for seg temaer knyttet til livsmestring og psykisk helse. Dette er jeg veldig stolt av, for det har vært litt et pionerarbeid. 

I samtale om døden med karakteren "Bom". (https://www.youtube.com/watch?v=90VPdBHof1k&ab_channel=Skolen-TV)

Så du har vært travel her også, da?
– Ja. Men når jeg sitter her og ramser opp alt jeg har gjort, så ser jeg at hele arbeidserfaringen min – alle trådene – samler seg i denne nye jobben. Absolutt hver eneste tråd. Og det er veldig betryggende, fordi jeg har en sterk følelse av at dette skal bli bra.

Vi kan ikke annet enn å si oss enige i det, Maxmillian. Vi er stolte og glade for å ha fått deg med på laget, og vi gleder oss til fortsettelsen. Velkommen! 

8 kjappe med Maxmillian: 

Status/bosted: Bor i Gamlebyen med samboer. 

God til: Å være til stede.

Dårlig til: Min samboer ville umiddelbart ha sagt at jeg er dårlig til å rydde! 

Redd for: Diktatorer.

Blir inspirert av: Frans av Assisi 😇 

Klarer meg ikke uten: Kake og kaffe! 

Leser: Morgenbladet. 

Ser på: "Dagsnytt 18" stort sett hver dag.