Det var veldig mye kjærlighet!

– Jeg har bare gode minner av mor. Vi hadde et godt forhold. Etter at hun døde tror jeg vi gikk i svime i et halvt år, det var så grusomt. Jeg kan ikke huske at vi har krangla noen gang. Hun og far var der alltid for oss søsknene, og etterhvert var vi der for dem. I 1993 hadde både de og jeg flyttet tilbake til Nordstrand, og da gikk de på tur bort til meg på besøk. Det var veldig, veldig hyggelig. 

Som sin mor har Lucie ikke ligget på latsiden i livet. Først i 2025, i en alder av 87, takket hun av som leder i Norsk-Koreansk Vennskapsforening. Hun kan se tilbake på en lang og begivenhetsrik yrkeskarriere som bl.a. statssekretær, ordfører, avdelingsdirektør i postdirektoratet og fysioterapeut.

Lucie Paus Falck er den eldste av Fransiskushjelpens grunnlegger, Brita Paus, og mannen Bernhards seks barn. Den usedvanlig ungdommelige og kvikke 87-åringen tar oss varmt i mot i sin flotte og lyse leilighet på Torshov. Det er forøvrig ikke få steder hun har bodd. Det er vel nevnt et sted at Brita og Bernhard flyttet 30 ganger som en konsekvens av Bernhards legegjerning, og mange av disse flyttelassene var eldstedatter Lucie med på. 

– Nordstrand ble det mest stabile. Jeg var 15 år da vi flyttet dit fra Torshov i 1953. Der tok jeg artium, der fikk jeg venner, og det var der hadde vi hjemmet vårt. Det var på denne tiden mor var aktiv med å starte Fransiskushjelpen. Jeg fikk ikke med meg så mye av det, for da var jeg tenåring og opptatt med mine ting, men jeg har et klart minne av at de satt en gjeng rundt stuebordet hjemme hos oss og diskuterte utformingen av St. Hallvards kirke, som da skulle oppføres. Arkitekt Lund var der blant annet. 

Selv om hun var en travel dame på denne tiden, passet hun nok veldig godt på at hun kunne være med familien når det var nødvendig. Vi merket aldri at det var noe som tok henne fra oss.

Åtte blad blid Paus på familieøya i Oslofjorden. (Lucie nr. 3 f.v)

Jeg kan ikke svare for alle søsken, men jeg tror vi kan være enige om det. Og jeg tror at en av grunnene til at hun ikke ville ha lønn i Fransiskushjelpen alle årene hun var der, var at hun ville være fri – så hun kunne gjøre masse med familien. Somrene tilbrakte hun på familieøya ute i Oslofjorden sammen med mann, barn og etterhvert 23 barnebarn (Les vitnemål fra ett her), samtidig som hun pendlet inn til Oslo og Fransiskushjelpen noen av ukedagene. 

Mor og far var alltid til stede for barna og støttet oss, ved gledelige begivenheter og når ting var vanskelig, noe jeg selv fikk glede av i en vanskelig periode i mitt liv tidlig på 70-tallet. På den tiden var det full fres i Fransiskushjelpen og far var travel som overlege i Bærum, men når noe skjedde med familien, så var de der alltid. 

"Mitt hjerte bare vokser", svarte Brita en gang da noen spurte om hvem som var hennes favoritt. Denne kjærligheten som Brita ødslet av har bredt om seg i arverekkene, for i denne familien er ikke bare er alle søsknene gode venner, alle de 23 barnebarna er også gode venner – og det slutter ikke der. 

– Jeg er så glad akkurat nå. Jeg har to sønner og to døtre, ikke sant, og nå i høst dro begge sønnene og begge svigersønnene på hyttetur til fjells for å fiske og være sammen. De hadde det så hyggelig, og nå skal de gjøre det til en tradisjon. Alle har det hyggelig når de er sammen! Og jeg er sikker på at alle 23 barnebarna allerede har planlagt sin årlige sammenkomst. Der har de det gøy! Og så var det jo utrolig fint å høre at Anja Lee hadde begynt å jobbe som lege hos Fransiskushjelpen. Hennes far ble jo en slags del av familien han og (mer om det her). 

Brita var ikke bare full av kjærlighet, hun var også full av handlekraft. Det samme gjaldt Bernhard. De var et ekte power couple som har satt dype spor både i en kjempestor familie og samfunnet vi lever i. Hun gjorde det gjennom opprettelsen og driften av Fransiskushjelpen i 37 år og han gjennom sin humanitære innsats i vinterkrigen og Koreakrigen med mer. Sammen var de hospice-pionerer i Norge gjennom Fransiskushjelpen, der også Bernhard jobbet som lege da denne ordningen ble etablert – på tampen av en lang og innholdsrik karriere. 

– Det er fantastiske historier. De fikk til så mye. Vi kan ikke måle oss, sier Lucie stolt. Hun sikter til seg selv og søsknene, som slettes ikke har gått ubemerket hen i samfunnet, de heller. 

For oss virker det som du slekter ganske mye på din mor, og at du kanskje har arvet noen av egenskapene vi har diskutert – har ikke du vært både statssekretær og ordfører da? 

– Joo da, joo da, sier hun beskjedent. Det var veldig spennede å få lov å være med å bestemme. Det foregår jo så mye. Og så må jeg si at jeg synes det er så flott, og sånn tror jeg egentlig det er i de fleste politiske miljøer, at man kan krangle så busta fyker på møtene, og så har man det så hyggelig utenom, og blir også venner med noen. 

Mens jeg jobbet i politikken traff jeg flere andre parlamentarikere som husket mor godt og skrøt av innsatsen hennes. Blant annet Eldrid Nordbø, en sentral skikkelse i kvinnekuppet på 70-tallet, en periode kvinnene endelig begynte å gjøre seg bemerket i styre og stell i Norge. Vi var også alle veldig stolte da Kong Olav snakket om Fransiskushjelpen i sin nyttårstale i 1988. 

Apropos taler; Neste år fyller Fransiskushjelpen 70 år. Lucie husker godt 50-årsjubileumet på Ekebergrestauranten, der hun holdt takk for maten-talen, og avsluttet med å si: 

- Ja, nå skal jeg snart slutte, med det jeg egentlig skal gjøre: takke for maten. Jeg takker for nydelig kamskjell. Jeg takker for deilig oksefilet.
Så langt var jeg kjent med menyen på forhånd. Hadde jo spurt Johanna. Så sa hun: "men desserten husker jeg ikke. Jeg bare vet at den ikke må renne bort – eller bli borte – før alle har fått”.

Har dere hørt noe så flott? Det gode må ikke bli borte før alle har fått. Jeg tenkte at dette er Fransiskushjelpens mål i et nøtteskall. Bidra til at alle skal få sin del av det gode, av det som er godt. Takk for maten!

Vi takker selv for hyggelig samvær og samtale, Lucie – og gleder oss til å se deg på 70-års-markeringen neste år!