Et innblikk i Familiehjelperens tjeneste: - Kirsten har vært det man kaller et stjernetreff

– Jeg tror nok at jeg tok mye av sorgen på forskudd. Jeg har kunnet porsjonere den ut.

Jeg hadde psykologtime dagen etter bisettelsen. Det første han sa var: «Føler du deg litt lettet?» Da ble jeg litt tatt på senga. Det er jo ikke lov å føle seg lettet etter noe sånt. Men det var akkurat det jeg var. Tanken min var: «Hvordan vet du det?» «Hva er det som skjer nå?» Før jeg rakk å svare, sa han: «Det gjør alle i din situasjon. Så det skal du ikke føle noe skyld for.» Det var et wow-øyeblikk. Skuldrene falt litt ned, og jeg kunne puste lettere igjen. Det var sterkt.

Sindre mistet sin Christina på tampen av fjoråret. Hun fikk kreftdiagnosen sommeren året før, men har trolig gått med kreften lenger. Igjen sitter Sindre med en fire år gammel gutt og en ett og et halvt år gammel jente.

Til tross for å ha fått livet sitt så drastisk snudd på hodet på kort tid, er Sindre heldig. Han har et stort og sterkt nettverk av familie og venner, har vært flink til å ta imot hjelp og støtte, og han og Christina har klart å holde bitterheten utenfor ligningen. Sindre har nå en jobb å gjøre – men heldigvis er han ikke alene.

– I forbindelse med at Christina ble stadig dårligere, ble vi koblet med Fransiskushjelpens familiehjelpertjeneste via et nettverksmøte på Radiumhospitalet. Jeg hadde omgangssyke den dagen og var med via telefon. Kirsten foreslo at hun kom hjem til oss en lørdag for å bli kjent med Sverre på fire.

De fant tonen ganske raskt, og da han begynte å bruke henne som klatrestativ, gikk de ut og fant en lekeplass. Da de kom tilbake, sa Kirsten: «Dette gikk helt fint. Neste gang tar jeg ham med hjem til meg.»

Det har bare vært en suksesshistorie etterpå. Hvis du søker opp «bestemor», dukker det mest sannsynlig opp et bilde av henne. Kirsten har vært det man kaller et stjernetreff.

Kirsten har gitt både Sverre og meg sårt tiltrengte avbrekk i hverdagen. Med Kirsten kan Sverre være seg selv fullt og helt, og det har vært veldig verdifullt. Hun er et sånt menneske som det ville vært unaturlig for meg å ikke ha kontakt med i fremtiden.

Kirsten har vært frivillig i Fransiskushjelpen i tre år. Hun startet på sorgkafé, senere ble hun besøksvenn for tre ulike personer. Nå har hun vært familiehjelper i familien til Sindre i rundt ett år.

– Jeg har kost meg med å være en hjelper for noen som virkelig har hatt bruk for det. Det har hatt stor betydning. Det har vært en veldig spesiell, fin, varm og lærerik opplevelse. Man kommer under huden på en familie som strever med en alvorlig syk mamma. Man får møte besteforeldre, barna, venner og familie – et nettverk som er helt fantastisk, likevel så sårbart og berørt.

Å få være lekekameraten til Sverre har vært viktig, fint og nært. Mye nærere enn når man er på jobb på sykehus, sykehjem eller hos familier i hjemmesykepleien – for det har jeg også vært.

Jeg har lært så mye, blitt tatt imot så godt av familien og blitt satt pris på. Sammen har vi kunnet tilvenne oss hverandre. Det har vært en unik opplevelse. Jeg har fått mange tanker og visjoner. Selv oppi det som er trist, har det vært veldig fint. Jeg har blitt svært glad i Sverre. Og da jeg ble bedt i minnestunden for mammaen hans, gjorde det noe med meg.

Jeg skal være familiehjelper hos dem frem til sommeren i Oslo. Da skal de flytte tilbake til Sindres hjemby, og jeg kommer til å være med dem videre som privatperson. Jeg kan ikke slippe Sverre, pappaen og lillejenta – jeg kan ikke det. 

Sverre lurte på om han kan overnatte på lørdag, så nå har vi avtalt det. Han har gjort det en gang før, og det var veldig hyggelig. Da fikk vi hele helgen til disposisjon og kunne gjøre mange ting. Vi liker å være mye ute og leke – gå i lekeparker og klatreparker. Vi har vært på Deichman, vi har sett på reptiler, og han fikk holde en slange rundt halsen. Vi lager boller og vafler, og vi koser oss med lego, tegner og klipper. Sånt som barn liker å gjøre.

Tanken med å ha ham hos meg var at både voksne og barn skulle få litt avlastning, slik at Sverre kunne få gode opplevelser. At han kunne komme hjem og fortelle hva han hadde gjort et annet sted. At han ikke trengte å se hjemmesykepleiere og alt dette hele tiden, men oppleve ting utenfor hjemmet som han kunne fortelle videre om. For barn trenger å få ut energien sin.

Farmor og farfar får bilder hver gang vi er ute og gjør noe. Da sier han: «Vi må sende bilder til farmor.» Relasjonen føles naturlig – det er ingen kunstighet i dette. Bare kjærlighet. Det har vært supert å ha ham hjemme hos meg. Vi kjører «Sverrebussen» og T-banen for å komme dit. Bare å se ham stå og lage vafler og kose seg – det er så fint. Man ser at det betyr noe for ham.

Han er en herlig gutt. Jeg har begynt å lage en bok om tiden vår sammen, slik at når han kanskje glemmer meg litt i sin nye hverdag, kan han se på den og tenke: «Åh, det var Kirsten – det gjorde vi sammen!» Også fordi det er en måte å bearbeide det han har levd i – og den reaksjonen han hadde da han var urolig – og nå, når han har blitt mye roligere og ting er roligere rundt ham.

Han var veldig urolig. Det er klart barn har reaksjoner. Man savner mammaen sin og har ikke helt språket for det. Da får man litt temperament og kan bli voldsom. Men jeg merker forskjell på ham nå. Jeg merker det så godt – at han har falt litt på plass. Med en pappa som er fantastisk og setter grenser for ham.

Det er ingen tvil om at jeg skal være familiehjelper igjen. Det har jeg allerede sagt ja til.

Kunne du tenke deg å være frivillig hos oss? Ta kontakt!