Hva skjedde med Astrid?

Skrevet av Solveig Øiestad, generalsekretær i Fransiskushjelpen

Høsten 2023, da jeg nettopp hadde begynt som generalsekretær i Fransiskushjelpen, kom en beskjed om at vi hadde arvet en enebolig. Jeg dro på befaring i huset sammen med en kollega og bostyrer.

Vi arvet huset fra Astrid, som hadde bodd der lenge sammen med hunden sin, antagelig siden 90-tallet, da hun tok over etter sin mor. Astrid døde også i dette huset. Hun ble funnet flere uker senere, sammen med hunden som også var død. Eneboligen var i et hyggelig nabolag med naboer i nærheten. Var det ingen som hadde kontakt med Astrid? Var det ingen som hørte hunden hennes bjeffe?

Boligen var en gang et hyggelig hjem. Det var kunstverk på veggene, fine lamper, bokhyller med bøker og en stue som hadde tatt imot middagsgjester rundt spisebordet og servert kaffe i sofasalongen. Men det var lenge siden noen hadde vært på besøk. Huset var nå skittent og ubeboelig, fullt av søppel og rot, klær i store hauger, uåpnet post, emballasje, aviser og matavfall.

På veggen hang gamle bilder i rammer, antagelig av foreldrene, og vi fant også et bilde av Astrid på et kundekort. Vi sto lenge og så på bildet. Hva hadde skjedd med henne? Hva visste vi om hennes liv?

Vi vet at Astrid ikke hadde noen nær familie – ingen barn, søsken eller andre nære familiemedlemmer. For over 20 år siden hadde hun bestemt at Fransiskushjelpen skulle arve huset, sammen med en annen organisasjon.

Vi tror kanskje at hun fikk hjelp av oss da hennes mor døde, og at arven var en takk for den hjelpen. Hun må ha satt pris på den støtten hun fikk. Vi vet også at Astrid var glad i hunder – hun hadde hatt flere, og hun hadde alt som trengtes av utstyr. En organisasjon som jobber for å ta vare på dyr arvet bilen hennes. Vi vet at hun likte musikk; det sto en cd-spiller på nattbordet. Vi vet at hun verdsatte kunst og antikviteter – i testamentet ble verdifulle gjenstander gitt til steder hvor hun visste at de ville bli satt pris på.

Vi vet ikke så mye mer om Astrid, utover at hun må ha vært mye alene, at hun ikke klarte å ta vare på seg selv den siste tiden – og at ingen savnet henne da hun døde.

Astrid er ikke alene i statistikken. Hvert år ligger omkring 30 mennesker døde i eget hjem i Oslo i 7 dager eller mer før de blir funnet – og mange ligger betydelig lenger. I perioden 2019-2023 registrerte Oslo-politiet 150 slike tilfeller, og rettsmedisinere ved Oslo universitetssykehus mener det reelle tallet er enda høyere.

Enda mer alarmerende er utviklingen i hvor lenge de døde blir liggende. Antallet som lå i over 100 dager doblet seg fra den ene femårsperioden til den neste. På landsbasis fant Dagbladet 450 slike saker i Norge mellom 2019 og 2023 (Ref. artikkelserien De døde alene, Dagbladet, oktober 2024).

Jeg har tenkt mye på Astrid siden vi var i huset hennes. Hvordan var livet hennes, og hvorfor endte det slik det gjorde? Jeg følte at vi som samfunn hadde sviktet henne – og at det ikke hadde trengt å være slik.

Hvis Astrid hadde tatt kontakt med oss i Fransiskushjelpen, eller en annen organisasjon, kunne situasjonen kanskje vært annerledes.

Var det sorgen etter moren som endret alt? Da kunne det ha hjulpet å delta i en sorggruppe hos oss.

Var hun ensom? Da hadde hun kanskje likt å ha en besøksvenn. Hjemmet hennes ville nok sett annerledes ut om noen kom på besøk med jevne mellomrom.

Kunne hun selv ha blitt besøksvenn? Kanskje kunne hun tatt med hunden. Som frivillig ville hun hatt et sted å gå til, og hun ville betydd noe for andre.

Var hun alvorlig syk på slutten? Da kunne vi gitt henne medisinsk hjelp, lindring og noen som våket over henne den siste tiden.

Vi fikk dessverre ikke gjort noe for Astrid. Men vi bruker arven hun ga oss til å redusere ensomhet i eldre menneskers liv, og til å sørge for at ikke andre skal måtte dø alene.

PS. Astrids historie er sann, men vi har endret navn og enkelte detaljer av hensyn til personvernet.

Solveig Øiestad, generalsekretær i Fransiskushjelpen