Hvorfor kan jeg ikke dø hjemme hvis jeg ønsker det?

Av Solveig Øiestad, generalsekretær, Fransiskushjelpen

I januar gjennomførte vi en nasjonal opinionsundersøkelse der vi spurte folk hvor de ønsker å dø dersom de blir alvorlig syke og selv kan velge. 50 prosent svarte at de ville valgt å dø hjemme, og hele 80 prosent svarte at de generelt var positive til muligheten. Tallene står i sterk kontrast til virkeligheten – hvert år dør ifølge Helsedirektoratet kun 15 prosent i eget hjem. Hvorfor er gapet mellom ønske og realitet så stort?

I Fransiskushjelpen har vi gjennom 50 år lagt til rette for at alvorlig syke kan tilbringe den siste tiden hjemme. Hvert år hjelper vi rundt 130 mennesker til å dø trygt i eget hjem. Vi vet hva som skal til for å lykkes, og vi mener det er fullt mulig å gjøre dette til en realitet for langt flere.

Valgfrihet i møte med døden krever mer enn gode intensjoner. Det handler ikke bare om penger og politiske prioriteringer, men også om tid, kompetanse og erfaring med livets siste fase. Det krever dessuten mot til å snakke åpent om døden – med pasienten og de pårørende. Dette vet vi fordi vi gjør det hver eneste dag.

I en klokkestyrt arbeidshverdag, slik realiteten er i de fleste kommuner i dag, er det krevende å gi alvorlig syke og døende den oppfølgingen de trenger. Det pasientene våre fremhever som unikt ved tilbudet vårt, er at vi har tid. Tid til å lytte, til å være til stede, komme på hjemmebesøk og være tilgjengelig på telefon hele døgnet. Vår erfaring er entydig: Tid og tilgjengelighet er ufravikelige faktorer for at pasienter og pårørende skal oppleve den tryggheten som gjør det mulig å være hjemme helt til slutt. 

En trygg hjemmedød forutsetter også kunnskap og helsepersonell med høy faglig kompetanse. Evnen til å forstå komplekse sykdomsbilder, tolke symptomer, gi riktig behandling til rett tid og ivareta både pasient og pårørende i møte med døden, bygges gjennom erfaring. Det krever fagfolk med spesialkompetanse i palliasjon.

De fleste opplever eget hjem som den beste rammen for privatliv, integritet og normalitet når livet går mot slutten. Et hjem oppleves trygt og kjent, og tilværelsen der kan lettere inkludere tid med storfamilien, venner, kjæledyr og litt hverdagsmagi. Ofte er det slik at pasientene vi møter ikke frykter selve døden, men tiden frem mot den. God palliasjon ivaretar både psykiske, fysiske og åndelige behov.   

Politikere vil forhåpentligvis være opptatt av pasienters og pårørendes ønsker og behov. Samtidig bør de se at flere som får være hjemme lenger, også kan være en gevinst for samfunnet. Når alvorlig syke og døende pasienter kan være hjemme lenger, vil det kunne frigjøre kapasitet i sykehus og sykehjem til pasienter som venter på behandling eller trenger en plass. I en aldrende befolkning er dette et viktig samfunnsperspektiv.

 

I Oslo har Fransiskushjelpen, som ideell aktør, samarbeidet tett med kommunen om å gi innbyggerne mulighet til å dø hjemme dersom de ønsker det. Samarbeidet har gitt gode resultater. Vi bidrar gjerne med vår erfaring i en nasjonal satsing som kan gi flere den samme muligheten.

Å kunne velge hvor man vil tilbringe den siste tiden av livet, og kanskje også hvor man vil dø, handler om verdighet, autonomi og valgfrihet. Skal flere få denne muligheten, må hjemmetilbudene i kommunene styrkes, og flere helsepersonell må få spesialkompetanse i palliasjon.

Vi håper våre erfaringer og våre tall kan bidra når fremtidens politikk for livets siste fase skal utformes. Ideelle aktører kan være en viktig del av løsningen.

Det aller viktigste argumentet for hjemmedød er tross alt at folk ønsker det.

-------

(Møt oss til panelsamtale på Arendalsuka, tirsdag 11.08 kl. 14:00 på torget. Deltakere: Tone Trøen, stortingspolitiker (H), Marc Ahmed, seksjonsleder/overlege ved UiO og Anne Kristine Espegren, fagutviklingssykepleier i Fransiskushjelpen)