Å utvide forståelsen av sorg – rapport fra fagdag på Kulturhuset

Hva er egentlig sorg? Er sorg en reaksjon vi skal lære oss å håndtere, eller er den noe langt mer omfattende? Og hvordan kan vi som medmennesker møte mennesker som befinner seg i sorg på en god måte?

Disse var noen av spørsmålene som sto sentralt da Fransiskushjelpen inviterte til åpen fagdag om sorg på Kulturhuset i Oslo 2. september.

Med faglige perspektiver fra Knut Andersen og Henning Herrestad, som begge har lang erfaring og tung kunnskap om temaet – og med utgangspunkt i Fransiskushjelpens eget arbeid, handlet dagen om å utvide og nyansere forståelsen av sorg, og om hva det betyr for møtene med mennesker som befinner seg i en vanskelig fase i livet.

Sorg er mer enn en reaksjon på et tap

Knut Andersen presenterte en utvidet modell for å forstå sorg gjennom fire perspektiver: det systemiske, opplevelsesmessige, reaksjonsmessige og gjennomføringsperspektivet – S.O.R.G.

Det tradisjonelle synet på sorg har i stor grad handlet om reaksjonene våre på et tap. Men sorgen påvirkes også av menneskene og omgivelsene rundt oss.

Hvordan er det vanlig å sørge i familien vår? Hvordan møter arbeidsplassen oss når vi sørger? Tør vi snakke åpent om det som har skjedd? Hvem har vi rundt oss, og hvilke forventninger møter vi fra samfunnet?

Samtidig er sorg alltid personlig. To mennesker kan oppleve det samme tapet, men sørge på helt forskjellige måter. I en familie kan alle ha sin egen historie, sine egne minner og sitt eget forhold til den som er borte. Andersen understreket derfor betydningen av å møte sorgen slik den oppleves for den enkelte. Det finnes ingen riktig måte å sørge på.

Sorg handler også om å finne en måte å leve videre på. Andersen trakk frem den såkalte «dual process model», hvor den sørgende pendler mellom å være tett på sorgen og tapet, og å rette oppmerksomheten mot hverdagen og livet som skal leves videre.

Det betyr at det også kan være riktig å ta pauser fra sorgen. Å gjøre noe hyggelig, møte venner eller konsentrere seg om hverdagslige oppgaver, er ikke nødvendigvis å flykte fra sorgen. Det kan være en viktig del av håndterngen.

Sorg som eksil

Henning Herrestad tok utgangspunkt i et annet spørsmål: Hvilke bilder bruker vi når vi snakker om sorg?

Sorg blir ofte sammenlignet med et sår som skal gro. Herrestad er kritisk til denne metaforen fordi den kan gi inntrykk av at sorgen er noe som skal behandles og etter hvert forsvinne.

I stedet foreslo han eksil som metafor for sorg.

Når vi mister noen eller noe som har vært viktig for oss, kan det kjente plutselig bli fremmed. Relasjoner til andre mennesker kan endre seg. Hverdagen ser annerledes ut, og man må finne ut hvordan man skal leve i en virkelighet man ikke selv har valgt.

Slik forstått blir sorg en integrasjonsprosess. Det handler ikke nødvendigvis om å komme «over» sorgen, men om å finne en måte å integrere tapet i et nytt liv.

Hva trenger mennesker i en slik situasjon? Herrestad pekte blant annet på behovet for informasjon, støtte og hjelp.

Og nettopp her blir fellesskapet og medmenneskene rundt den som sørger viktig.

Når et medmenneske kan gjøre en forskjell

For Fransiskushjelpen er denne forståelsen nært knyttet til arbeidet i de frivillige tjenestene.

Sorg er en fellesnevner for tjenestene våre. Det kan være sorg etter dødsfall, men også ventesorg, livssorg, sykdom, ensomhet og andre livsendringer som gjør at livet ikke lenger er slik det var.

I løpet av fagdagen fortalte leder for Frivillige tjenester, Oddrun Bøhlerengen, og frivilligkoordinator Fayette Egede-Nissen om frivillige som likepersoner i livets vanskeligste faser.

En frivillig kommer ikke inn i livet til et annet menneske som behandler eller ekspert. Det kan være nettopp styrken i møtet. Et menneske som selv har erfaringer fra livet, kan møte et annet menneske med tid, nærvær og nysgjerrighet.

Noen ganger trenger vi ikke å finne de riktige ordene eller løse problemet. Det kan være nok å være der.

Fra faglig forståelse til nye tilbud

Fagdagen handlet derfor ikke bare om teori. Den handlet også om hvordan vi kan utvikle måten vi møter mennesker på.

I Fransiskushjelpen ønsker vi å være i forkant og utvikle tilbudene våre i takt med menneskers behov. Et viktig satsingsområde i år er vårt nye tilbud Sorgstøtte i hjemmet, hvor frivillige kan møte mennesker som er i sorg hjemme hos dem.

Vi ser også behovet for flere frivillige i Besøkstjenesten. For mennesker som opplever ensomhet eller står i en vanskelig livssituasjon, kan regelmessige møter med et annet menneske være av stor betydning.

Arbeidet med å utvide og normalisere samtalen om sorg og død skjer også gjennom prosjektet Åpenhet om døden og bussen Duen og Ravnen. Bussen skal være et mobilt formidlingsrom for barn og unge, hvor kunst og teknologi brukes til teater, film, interaktivitet og samtaler om døden. Målet er å gjøre flere bedre rustet til å møte tap, sorg og eksistensielle spørsmål.

Å være til stede i livets vanskeligste faser

Fransiskushjelpen fyller 70 år i år. Gjennom alle disse årene har målet vært det samme: å hjelpe, lindre og være til stede for mennesker i livets vanskeligste faser.

Fagdagen viste at dette også innebærer å stadig stille spørsmål ved hvordan vi forstår disse fasene – og hvordan vi best kan møte menneskene som står i dem.