"Når man jobber med hjemmedød kommer man inn i livene til folk på en helt annen måte enn man gjør på et sykehus"
/
- Når man jobber med hjemmedød kommer man inn i livene til folk på en helt annen måte enn man gjør på et sykehus. Det blir så tett på, og det blir tydelig hvordan folk har levd livene sine. Det kan være rørende å få være med på. Å kunne bidra til å bevare det personlige den siste tiden i noens liv, det er veldig fint. Når en pasient skal få sykehusseng inn i stua, for eksempel, så kan de si «men den kan ikke stå der, det passer ikke». Det ville man kanskje ikke sagt på et sykehus. Og det liker jeg godt. Det gir pasientene spillerom, og det blir på deres premisser. Vi som helsepersonell er gjester. Vi kommer inn, men vi skal også ut igjen. Det kan være krevende for pårørende å stå i, men det er noe unikt ved det. Det gir familien og pasienten rom til å være bare de.
Man får jo et avklart forhold til døden når man jobber med det vi gjør. Det å møte mennesker på samme alder, eller som man kan kjenne seg igjen i, for eksempel hvis man har barn som er like gamle, det gjør jo inntrykk. Jeg er også mor, så det setter seg i deg når noen mister barnet sitt. Men det føles viktig å kunne være en hjelper i en sånn situasjon. Grunnen til at jeg søkte jobb hos Fransiskushjelpen var nettopp det at jeg hadde lyst til å jobbe med faget mitt hjemme hos folk. Det å kunne skape den tryggheten som gjør at man får til den siste tiden hjemme, det gir mening for meg.
Krishnagana Nagarasa (37), kreftsykepleier i Fransiskushjelpen
Vil du støtte arbeidet vårt?