Vi trenger flere som Kjell og Håkon fra Snøfall!

Foto: nrk

Av Solveig Øiestad, generalsekretær i stiftelsen Fransiskushjelpen  

Den siste uka har vi lest flere kronikker om Snøfall 2, årets julekalender på NRK. 

De første innspillene handlet om hvor trist serien er siden moren til en av hovedpersonene er kreftsyk.  

Like etter kom engasjerte motsvar om at kreft ikke tar hensyn til julefri, og at barn ikke må beskyttes mot det vonde i verden. Så gikk debatten videre til å inkludere flere viktige aspekter ved tematikken. Ikke rart at det engasjerer, for det handler om barn – det aller kjæreste vi har. Det handler om liv og død, kjernen i vår eksistens – og det handler om jul, en unik tid på året på både godt og vondt.  

Jula er en periode hvor det vanskelige lett kan forsterkes. Sorg og savn blir større, og ønsket om en bedre verden blir mer påtrengende. 

Selv har jeg sett serien med min sønn Daniel på 6 år. Jeg gråt flere ganger i de første episodene, og Daniel lurte på hvorfor. For vår del ble det en fin stund hvor vi snakket om min venninne Vibeke som hadde kreft og ble frisk, men også om fetter Ruben som døde av kreft bare 24 år gammel. 

For ingen familier går fri, og det er brutalt og ekstremt trist. Men Daniel og jeg satt også tett sammen i sofaen og snakket om hvor heldige vi er som er friske, at leger og sykehus er flinke, og da jeg spurte han om det triste hadde ødelagt Snøfall, så synes han ikke det.  

Selv prøvde jeg å tenke nøyere gjennom hva folk reagerer på. Er det at virkeligheten er for tung og trist til å ta innover seg? Er det at kreften kom allerede i første episode? Ble det for brutalt da 1. desember endelig var her, fordi julekalenderen skal skille seg ut fra hverdagen og at førjulstiden skal være litt lys i dagens mørke?  

Jeg tror det er litt av alt dette. Det er vondt med syke foreldre som har små barn, det var en krevende start på serien. Vi trenger alle litt lys i hverdagen, og særlig i adventstiden.  

Når det er sagt takker jeg NRK for at de er modige og at de tør – og at de gjør det i selve julekalenderen. Julekalenderen sees av mange, og det er ofte en serie voksne og barn ser sammen. Gjennom julekalenderen gir NRK oss muligheten til å ha gode og dype samtaler med barna om alle deler av livet, og å hjelpe og veilede barna til å stå i det vanskelige ved å være der sammen med dem.  

Jeg tror at Noah og mammaen hans oppfattes som ekstra sårbare fordi det er bare er de to i deres hjem. Vi vet ikke om det finnes flere omsorgspersoner, men heldigvis finnes Kjell og Håkon, som representerer et lyspunkt i tilværelsen og tilbyr både praktisk hjelp og omsorg. Gjennom dem åpner det seg en ny verden for Noah, med både magi, eventyr og mange nye relasjoner.  

Som generalsekretær i Fransiskushjelpen er det akkurat denne delen jeg er ekstra opptatt av og som jeg oppfatter så viktig.  

Vi blir ikke kvitt sykdom, smerte og død selv om samfunnet jobber utrettelig med forebygging og god behandling. Men vi kan skape et sikkerhetsnett og ta vare på hverandre i alt livet har å by på. Det finnes utvidede kjernefamilier, storfamilier som tar ansvar, gode venner som er mer enn en venn, naboer eller andre foreldre som bidrar – og det finnes organisasjoner.  

I Fransiskushjelpen har vi fokus på mennesker i livets sårbare faser, og et av tilbudene våre er Familiehjelperen. Her kobler vi frivillige med familier hvor en omsorgsperson er blitt alvorlig syk. 

Den frivillige i Familiehjelperen hjelper barna med lekser, henting i barnehage eller skole, følger til trening og fritidsaktiviteter, eller finner på noe moro – brettspill i stua, utflukter og liknende. På denne måten bidrar vi til et lite friminutt både for barn og voksne i en krevende livssituasjon. 

Vi trenger sårt flere familiehjelpere – frivillige som har tid og lyst til å gjøre en viktig forskjell i barnefamilier rammet av alvorlig sykdom. Vi håper flere der ute vil bli en Kjell og en Håkon for noen som trenger det.