Debatten om dødshjelp er alvorlig. Da må fakta være riktig.

Den pågående debatten om dødshjelp har blusset opp i det siste etter at Henrik Thune i en kronikk i Aftenposten etterlyser en politisk agenda rundt temaet “assistert livsavslutning”. Lege Gro Nylander støtter Thunes syn, mens nevrolog Morten Horn har et annet perspektiv. Her er vårt innspill:

Av Anette Bakkevik, fagutviklingssykepleier i Fransiskushjelpen

Fransiskushjelpen har siden 1977 gitt lindrende behandling til alvorlig syke pasienter i eget hjem. Vi har en svært erfaren stab med palliasjon som fagfelt. En debatt om døden og hvordan vi forholder oss til den er velkommen, og vi er glade for at pårørende og fagpersoner engasjerer seg i temaet. 

Faktagrunnlaget i debatten må dog være riktig. Thune og Nylanders påstander om at en form for aktiv dødshjelp allerede pågår gjennom bruk av smertepumpe, er direkte feil. Vi har jobbet med smertepumper i årtier, og det er vårt ansvar som helsepersonell å sørge for at denne fungerer etter intensjonen. Å skape en oppfatning om at pårørende bærer ansvaret for dosering av morfin til sine nærmeste, og kan gjøre det nærmest fritt, bidrar til å heve terskelen for bruk og skaper usikkerhet rundt et viktig tilbud til alvorlig syke.  

Smertepumpe brukes i situasjoner med avanserte og sammensatte plager når man ikke kommer i mål med behovsmedisinering. Vi har ansvaret for alle smertepumper i Oslo hos pasienter i palliativ fase, som befinner seg hjemme. Det trengs åpenbart en oppklaring på hvordan en slik pumpe fungerer, og hvilket handlingsrom man har ved bruk av denne.  

Når pasienten får smertepumpe settes innstillingene av to sykepleiere etter en leges forordning. Pumpa gir oftest en jevn overførsel av medikamenter, man kan gi et visst antall doser per time ved behov, eller begge. Pasienten eller pårørende kan selv trykke på pumpa ved behov, men pumpene har en sperretid på behovsdoser, slik at man ikke kan administrere for store doser på kort tid. Vi kan hente ut informasjon om hvor mye medisiner som er gitt, når det er gitt, og om innstillingene på pumpa er endret. 

Man kan argumentere for at noen endrer innstillingene selv, forutsatt at man har teknisk kunnskap om hvordan det gjøres. Denne ulovlige handlingen vil loggføres, og dermed oppdages. I løpet av våre tiår hjemme hos alvorlig syke pasienter har vi aldri opplevd at dette har skjedd. 

At Nylander drar dødshjelpdebatten over i en «dette gjøres allerede, så nå er det bare et politisk spørsmål» er ikke bare feil, det kan også gjøre smertelindringen dårligere. Vi ser ofte at pårørende er redde for å skulle administrere en for stor dose medisin som tar livet av pasienten. Dette er feilinformasjon som hindrer god lindring, og det er synd om det påvirker pasienter og pårørendes valg om behandling.  

I dagens samfunn har vi stor kontroll over eget liv, men døden er ikke en del av dette. Vi mener god og riktig informasjon, trygghet, samtaler og ikke minst smertelindring kan redusere lidelse i livets siste fase. Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å tillate aktiv dødshjelp. Kanskje bør vi heller snakke mer om hvorfor vi i så liten grad klarer å forholde oss til sykdom og død som en naturlig del av livet, og hvordan vi enda bedre kan sørge for god lindring og livshjelp. Vi, som de fleste andre som til daglig jobber med lindrende behandling, sier nei til aktiv dødshjelp, og ja til helhetlig og god pleie til det siste.