Avtrykket etter Fransiskushjelpens mor, Brita Paus, er intet mindre enn kolossalt. Det er vanskelig å ikke ty til klisjeer etter å ha bladd oss gjennom over femti års arkivklipp og siden satt oss ned med ett av hennes 23 barnebarn, Jakob Grova, for en førstehåndsberetning. Han er en av flere etterkommere som både ivaretar og viderefører familiens engasjement for oslofolk som befinner seg i en vanskelig situasjon i livet. Mer om det senere.

“Har du øyne å se med, mangler du aldri oppgaver” er et sitat vi bet oss merke i. Det manglet åpenbart ikke øyne hos Brita, for i 1956 var det offentlige hjemmehjelpstilbudet i Oslo svært begrenset samtidig som behovet var skrikende. Bevæpnet med enormt pågangsmot og enda større hjerter tok Brita og hennes medsammensvorne seg inn til pleietrengende og hjalp til med hva enn det måtte være. Ekte pionerarbeid.

Parallelt med iverksettelse av hjemmehjelpen og utvikling av Fransiskushjelpen som organisasjon, jobbet Brita aktivt med rekruttering av nye frivillige, hun jobbet opp mot helsemyndighetene for å påvirke disse, og hun skrev brev med sin skarpe penn til byens ressursnettverk for å koble på allierte som bidro med gaver, penger og annen hjelp. Hun var heller ikke fremmed for å bruke pressen for å fremme saken.

Hun var gift med overlege Bernhard Paus, som også brant for filantropi gjennom sitt betydelige engasjement i Frimurerlosjen, og senere jobbet som tilsynslege hos Fransiskushjelpen.

Sammen fikk de 6 barn og 23 barnebarn, og vi tok en prat med ett av barnebarna – Jakob Grova, som ved siden av vanlig jobb har bidratt med diverse prosjekter og aktiviteter i Fransiskushjelpen for å ivareta arven etter sin mormor. Han er også leder for barnebarnas eget prosjekt, Juleaksjonen, som hvert år sammen med Fransiskushjelpen samler, pakker og kjører ut mat, godsaker og gaver til rundt 100 av byens vanskeligstilte familier.

– Vi har vokst opp med Fransiskushjelpen. Men mormor var ingen skrytepave, så det var først da vi ble voksne at vi forsto omfanget av det hun drev med. En veldig fin ting var at min oldefar i sin tid kjøpte en øy i Oslofjorden, Vasholmen, og om sommeren reiste alle vi barnebarna dit og var der en måned eller to hver sommer. Foreldrene våre kom og gikk og var der typisk noen uker, mens vi bodde hos hverandre eller hos mormor og bestefar hele sommeren. Alle barnebarna er den dag i dag veldig gode venner og det er uten tvil på grunn av det miljøet vi vokste opp i på Vasholmen på 70- og 80-tallet.

En gang fikk alle barnebarna en tur til Kiel i julegave av mormor og bestefar. Vi hadde knapt vært i utlandet før, så det var enormt stort og veldig gøy. Mulig det fergerederiet er konkurs nå, det var i hvert fall mye rart som skjedde på den overfarten. Mormor og bestefar arrangerte også turer til forskjellige steder i Europa for venner, familie og enker etter frimurere, hvor de tok med seg to barnebarn av gangen på tur. Så alle fikk litt kultur med på ferden i oppveksten.

Et av barnebarna spurte en gang, slik bare barn kan gjøre: "Hvem av oss barnebarna liker du best, mormor?” Da svarte hun kjapt: “Det er den jeg er sammen med”.

– Rett etter at mormor døde i 1998, da var jeg 30 år, tilbrakte jeg en god del tid med fetterne mine. Vi kalte det “mormors måned” og trengte litt tid sammen. Vi hadde alle sammen minner om at vi var med og pakket gaver og kjørte ut dem ut i jula som barn sammen med mormor, det var sterke opplevelser. Den gangen var det mange som manglet både mat, vin og sigaretter til jul. Mormor ga dem hva de ønsket å få, ikke hva andre mente var «sunt» for mottagerne.

Så vi tok initiativ til å gjenoppta tradisjonen i samarbeid med Fransiskushjelpen, og allerede samme jula var vi i gang. Den gangen var det rimelig smått – jeg tror vi ga ut rundt 30 bæreposer. I dag er det et langt mer omfattende prosjekt med rundt 100 involverte fettere, kusiner og frivillige, og like mange mottakere. Juleaksjonen har vært gjennomført hvert år siden 1998, selv under covid.

“Faren for selvbeundring er overhengende – her kreves sandelig stram nøkternhet!”, uttalte Brita en gang i et intervju med Aftenposten i forbindelse med en julemiddag som ble arrangert for byens løse fugler på 60-tallet. “Dette med takknemlighet er noe nifst, fordi takknemlighet egentlig er et overskuddsfenomen, og her forlanges den av mennesker som lever i en kronisk underskuddstilstand. Tenk for eksempel på de kvinneforeningene som i gamle dager sydde tøy til barnehjemsbarn. Innunder jul ble barna samlet, avført sine gamle og iført sine nye klær, så å si for åpen scene. Og så hørte det med at de skulle takke pent og vise synlige tegn på glede! De var den dulmende, velluktende salve på velferdsdamenes sosiale samvittighet.”

Brita var nådeløs i sin radikale, kompromissløse nestekjærlighet. Hun kjempet for at man alltid skulle se medmennesket i enhver situasjon. Hun handlet. Hun var et sant forbilde som har satt dype spor i sin familie, i Fransiskushjelpen, og i samfunnet. Takk, Brita – vi tar med oss øynene.

Brita Lucie Collett Paus

– Født 3. juli 1917 (Nærøy) – død 28. juni 1998 (Oslo)

– Gift med kirurg og overlege Bernard Paus – 6 barn, 23 barnebarn

– Konverterte til katolisismen i 1950

– Stiftet Fransiskushjelpen i 1956 sammen med pater Johan Castricum

– Ledet Fransiskushjelpen i 37 år – uten lønn

– Pionér innen hjemmehjelp i Norge

– Brakte hospice-bevegelsen til Norge sammen med mannen Berhard Paus

– Mottok en rekke høytragende utmerkelser, deriblant ridder 1.klasse St. Olavs Orden

– Nominert til “Årets navn” i VG i 1974

– Fransiskushjelpen ble trukket frem i kong Olavs nyttårstale i 1988

Nyheter

Ingen gate glemt siden 1956 – den enorme arven etter Brita Paus