Verdighet i vonde tider

Vi får stadig tilbakemeldinger fra mennesker vi har vært i kontakt med, noen ganger i form av en melding eller kommentar på sosiale medier. Enkelte fester seg litt mer hos oss enn andre. Da hender det at vi tar kontakt og spør om en nærmere prat, siden vi synes det er viktig å få belyst opplevelser og fortalt historier også fra pårørendeperspektivet. Kyrre er et slikt eksempel. Derfor inviterte vi til en kopp kaffe og en prat for å høre hans historie. 

 – Jeg mistet kona mi i 2018. Det har vært bratt.  

Vanja ble 44 år gammel. Hun hadde brystkreft med spredning til leveren. Jeg hadde planlagt å fri den dagen de fant ut av dette. Bestilt bord og alt. Vi skulle bare innom Lovisenberg for en sjekk, og derfra ble vi sendt rett ut på Radiumhospitalet, så den planen røyk kan du si ... Men vi fikk giftet oss da – jeg fridde noen dager senere i stedet. Dermed besto ekteskapet vårt av fem år med sykdomsforløp. Selv om det var fem tunge år, var det også en tid full av lyspunkter. Vanja hadde en enorm livsglede.  

Fransiskushjelpen kom inn i bildet etter et møte med kreftkoordinatoren i bydelen, siden vi etterspurte helsehjelp hjemme da det strammet seg til. Vi var nok litt skeptiske i starten – vi ønsket ikke noe religiøst – men vi ble forklart at det ikke var noe å bekymre oss over, og at vi burde prøve dem før vi eventuelt prøvde noe annet. 

Siden Vanja ønsket å være hjemme så lenge som mulig, bestemte vi oss for å forsøke, og det viste seg å bli kjempepositivt for oss begge. Jeg hadde frem til da tatt på meg en del oppgaver som man rett og slett ikke skal gjøre som ektemann. Det er visse ting man skal overlate til helsetjenesten og de som kan det. Det var ikke noe gøy for noen av oss, Vanja var helt fortvilet, og verdigheten forsvant. Han sa det så fint, sykepleieren deres som kom hjem til oss:  

 “Kyrre, det er vi som er sykepleiere. Du skal fokusere på å være ektemann” 

Med den tilnærmingen følte Vanja på en mye større grad av verdighet og jeg fikk en pust i bakken. Som ektemann og nærmeste pårørende påtar man seg selvsagt alle mulige oppgaver, også de mest private. Det var derfor en enorm lettelse både for min kone og meg da Fransiskushjelpen kom inn og tok over disse oppgavene. De gode samtalene underveis var også unikt og til veldig god hjelp for oss begge. Dere vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte, og jeg er evig takknemlig for hjelpen og støtten vi fikk.  

Døde hun hjemme?  

– Nei. Vi hadde 4-5 dager på sykehuset. Jeg var veldig sliten da Vanja døde. Og tiden etterpå er helt blank. Jeg husker ingenting. Spiste ikke. Skjøv alle fra meg.  

 Gikk du i sorggruppe eller fikk noen annen hjelp?  

 – Jeg var med Vanja på så å si hver eneste tur ut til Rikshospitalet og noterte ned alt legene sa, så gikk vi gjennom alt etterpå hjemme. Dette la legene og sykepleierne på RH merke til, så jeg fikk psykologhjelp der ute underveis, pluss at jeg fikk noen timer etter at hun var gått bort. Det er ikke noe man vanligvis får. Disse timene var veldig nyttige, og jeg vet ikke om jeg hadde greid å holde hodet over vannet uten. Det skulle vise seg å være svært vanskelig å få videre psykologhjelp gjennom helsevesenet i etterkant. Her mener jeg samfunnet har et stort forbedringspotensial.  

Jeg fikk råd om sorggruppe av en kollega som nylig var blitt enke, men der og da var jeg ikke klar for det. Jeg orket ikke tanken på å “sitte og pirke i dette her og bli enda mer lei meg”. Jeg misforsto rett og slett hele greia – og i ettertid har jeg skjønt at jeg definitivt burde vært med på det, for som jeg nevnte, det har vært bratt.  

Først nå, nesten syv år etter Vanjas bortgang, føler jeg at tåka letter såpass mye at jeg både ønsker og klarer å bygge meg en ny hverdag hvor jeg kan planlegge og se fremover samtidig som jeg bærer de gode minnene med meg. Det føles godt.  

De fleste mennesker opplever sorg etter tap ved dødsfall av en nærstående i løpet av livet. Mange ønsker eller trenger mer støtte enn de kan få fra sitt naturlige nettverk. Noen opplever også sosial isolasjon og ensomhet når de mister en nærstående. Deltakelse i en sorggruppe kan bidra til forbedret livskvalitet og psykisk helse. Sorgtjenesten tilbyr sorgstøtte i grupper, som er inndelt etter type tap, alder og type relasjon til den avdøde. Ønsker du å vite mer? Ta kontakt på telefon 22 70 76 80 eller epost: sorg@fransiskus.no