Og hva slags by vil du bo i, egentlig?
/
Skrevet av Solveig Øiestad, generalsekretær i Fransiskushjelpen
Det finnes en gruppe i byen vår som lever flere tiår kortere enn oss andre. Du har helt sikkert sett noen av dem der de står i flokk like ved Gunerius. Kanskje har blikket ditt raskt gått en annen vei.
Jeg snakker om Oslos tyngste rusmiddelbrukere, en gruppe vi vet har til dels store og alvorlige helseutfordringer. Mange sliter med sår, infeksjoner, blodpropper, nyresvikt og psykisk uhelse, i tillegg til sykdommer vi alle rammes av.
Menneskene i rusmiljøet lever i snitt 15-20 år kortere enn resten av befolkningen. Det har i stor grad å gjøre med at de ikke får helsehjelpen de har krav på. Vi vet at sykdom oppdages senere, at behandlingen settes i for sent, og den behandlingen de får er dårligere. For ikke å snakke om stigmaet som fortsatt eksisterer i stor grad, også i helsevesenet.
Trist, er det ikke? Likefullt har vi som samfunn på mange måter akseptert at det er sånn det er. Kanskje har denne aksepten for andres tragiske skjebne å gjøre med at vi mener enhver må ta ansvar for seg selv og egen helse? Kanskje har vi en moralsk idé om valg og konsekvenser? Eller kanskje er det bare alt for mye å ta innover oss på en gang, i en verden full av katastrofer?
Men her et faktum: Vi kan alle gå på trynet. Uansett hvor vellykket du er, uansett hvor lenge du har studert, uansett hvem som oppdro deg og hvor du befinner deg på skattelista. Det finnes ingen garantier i livet. Barna dine kan snuble. Vennene dine kan tråkke feil. Og kjæresten din kan bli så overveldet at hen en dag løser problemer på helt feil måte. Ingen vet hva livet vil gi oss i morgen, og ingen velger klokt hele tiden. Iblant er valgene knyttet til omstendighetene. Iblant er det ren uflaks. Og ofte handler det om et utgangspunkt som er utrolig vanskelig å gjøre noe med. For også i lille Norge er ulikheten stor.
Det store spørsmålet vi som samfunn må stille oss, er derfor: Hva slags by vil vi egentlig at Oslo skal være?
Hva slags sted vil vi at barna våre skal vokse opp? Hva slags by vil vi bli gamle i? Hva slags by vil vi møte gleder, sorger og lyse og mørke dager i?
En by der enhver har ansvar for seg selv,eller en by hvor vi kan være trygge på at skulle det verste skje, hjelper vi hverandre, selv om vi ikke en gang kjenner hverandre?
For det er jo det som er så magisk. Ja, vi kan alle gå på trynet. Men vi kan alle hjelpe noen opp igjen også. Det er nemlig også et valg.
Nå er gradestokken på vei nedover. Mens lysene tennes, rekordmange gaver pakkes inn og det fyres godt i peisen, blir livet på gata enda hardere. Ensomheten vokser, og infiserte sår etter mislykka sprøytestikk gror fortsatt ikke. Vi som bor her i byen med det store hjertet, trenger faktisk ikke å akseptere at de som står alene ute når julen ringes inn, blir værende der. Vi trenger heller ikke å akseptere at noen av oss mest sannsynlig vil leve mye kortere enn resten.
La dette være julen hvor vi sammen sier høyt: Ikke på vår vakt! Ikke i vår by!
Vi velger tross alt selv hva slags Oslo vi vil bo i. Gate for gate - sammen skaper vi et varmere og tryggere Oslo, for oss alle - uansett hva fremtiden måtte bringe.
Vil du også bidra? Her kan du støtte arbeidet vårt.