En hedersmann forlater oss

Sorggruppedeltaker. Frivillig sorggruppeleder. Sykepleier. Styremedlem. Medlem i arbeidsmiljøutvalget. Fungerende generalsekretær. Men først og fremst leder i Sykepleie på hjul de siste seks årene.

– Har aldri vært tillitsvalgt da! Han ler. Når Gunnar nå pakker snippesken sin og flytter noen steinkast fra Tøyen for å jobbe som avdelingsleder i bydel Grünerløkka etter 11 år hos oss, tar han med seg en del av Fransiskushjelpens DNA ut døra. Heldigvis har det smittet godt over på de som blir igjen, for Gunnar har vært en fantastisk kollega, en godt likt leder og et helstøpt medmenneske.  

– Sykepleie på hjul var drømmejobben for meg. Jeg skulle egentlig begynne på en master i Sykepleievitenskap, og bli forsker eller lærer eller liknende, men så ble jeg invitert med på bilen en dag, og raskt etter det tilbudt et vikariat. Resten er historie.  

Det var så flott å kunne jobbe på en plass der jeg kunne utøve den sykepleien jeg var lært opp til å gjøre, for mens det på utdanningen er fokus på helhetlig sykepleieomsorg, så fortoner virkeligheten seg ganske annerledes for de fleste. Man møter et system der vi bare kan dele ut medisiner og det er det liksom – på grunn av tids- og ressurspress.  

Jeg tror mange sykepleiere blir utbrent fordi de havner i en rollekonflikt hvor man ikke får mulighet til å utøve jobben sin slik man så for seg, men her i Sykepleie på hjul har vi mulighet fordi det er rigget slik at vi har tid til å møte hver eneste pasient, også de som ikke passer inn i resten av systemet.  

Etter at jeg fikk fast stilling, jobbet jeg tett med Kristine (nå leder for marked og kommunikasjon i Fransiskushjelpen, red. anm.) i mange år, og så begynte utviklingen av tilbudet gradvis å dreie mer og mer over mot sykepleie og en standardheving på det vi kan utøve, både hva gjaldt utstyr og kompetanse.  

Jeg har primært jobbet med Sykepleie på hjul, men har alltid vært veldig opptatt av hele organisasjonen, i og med at jeg ble med i styret allerede i 2015. Det har vært veldig fint for å se og forstå helheten til Fransiskushjelpen. 

Gradvis fikk jeg mer og mer ansvar, og de siste årene hvor jeg har hatt hovedansvaret for Sykepleie på hjul har det vært viktig for meg å fortsette den utviklingen – å profesjonalisere tilbudet. Gjøre mest mulig ute i bilen, som for eksempel testing for Hepatitt C, antibiotikabehandling og slikt, og samtidig støtte opp under alle kolleger som har hatt lyst til å videreutvikle seg. Det har vært veldig positivt.  

Jeg synes også at Fransiskushjelpen har hatt en parallell prosess under denne tiden – det har blitt en mer profesjonell organisasjon med gode systemer på plass, og en mer robust økonomi.  

gunnar og kollega kristine på jobb i bilen i 2018

Hva er dine betraktninger over de 11 årene du har vært tett på pasientgruppen?  

– Det har skjedd mye og lite på samme tid. Det som har vært veldig positivt, er endringen i storsamfunnets syn på tunge rusbrukere. Det har blitt mye bedre – gruppen omtales på en helt annen måte nå enn bare for noen år siden. For 10 år siden kunne vi for eksempel få kjeft av politiet for å gi helsehjelp for nær Karl Johan. De ville ha oss vekk. De sa rett ut at vår tilstedeværelse var “ekstremt provoserende”. Omtrent på samme tid ble det foreslått kutt i bevilgningene, og vi kunne ha bukket under i 2014. I dag er situasjonen heldigvis mye bedre. Vi får julekort av byråden, og det hele er på et helt annet nivå.  

Samtidig er det litt spaltet. Joda, vi snakker finere om folk, men overdosetallene har aldri vært høyere i nyere tid. En nylig sluppet rapport fra NIM (Norsk insitutt for menneskerettigheter) avdekker og belyser mye stigmatisering fra offentlige instanser, så det er fremdeles en lang vei å gå. Hele rusreformdebatten har vært veldig positiv – vi ser en større villighet til å prøve å tenke nytt rundt noe som ikke fungerer så bra. Den har vært med på å belyse viktige saker, den har bidratt til endret rettspraksis til det bedre, og den har avdekket ulovlig praksis hos politiet. Kjempebra. Det er et bedre hjelpeapparat nå enn før, det er flere instanser som jobber mot samme mål. LAR (legemiddelassistert rehabilitering) har utviklet seg og blitt kjempebra, med flere ressurser, flere medisiner. Legevakta har blitt bedre. 

På samme tid har vi store ansamlinger i sentrum, og det skjer ingenting rundt det. Nå har politiet stort fokus på Storgata, samtidig som folk ikke har noen annen plass de kan være. Det er veldig bra at vi har fått på plass et brukerrom, men kapasiteten er sprengt. Så det er hele tiden utvikling i riktig retning, men det er fortsatt ikke bra nok.  

Sykepleie på hjul på besøk hos Lindmo i 2018 (Foto: Julia Marie Naglestad/NRK) 

Hva vil du si om miljøet nå?  

– På en måte er det ganske likt. Vi kunne møte flere folk på en dag for ti år siden enn vi gjør i dag, fordi det var enda større ansamlinger i sentrum på den tiden, men også fordi vi var mer i sentrum da. En annen utvikling hos SPH er at vi nå jobber stadig mer ut i bydelene. Grunnen til det er delvis politiske føringer, delvis strategiske beslutninger, men viktigst av alt at vi vil være der ingen andre er. Vi trenger absolutt å være i sentrum, men det er samtidig mange andre tilbud der, slik at vi kan bruke mer tid i bydelene.  

Jeg husker godt fra da jeg startet i jobben, at folk stadig påpekte at det nå var blitt mye verre enn før – et mantra jeg føler jeg hører støtt og stadig, men hadde det vært tilfelle, så hadde det vært ragnarok i sentrum nå, og det er det jo ikke. Det samme gjelder andelen unge i miljøet – det er ikke flere enn før. En del ting er ganske stabilt.  

Det er så klart vanskelig å spå rustrender, men jeg mener å kunne hevde at antallet som injiserer går nedover samt at ruspopulasjonen blir eldre, så med tanke på rekruttering ser det egentlig ganske bra ut.  

Jeg ser også noen mørke skyer i horisonten. Bruken av crack har gått kraftig opp den siste tiden, og den har spredt seg raskt til et bredere lag, bare det siste året. Det er bekymringsverdig, særlig med tanke på psykisk helse. De nye superpotente stoffene bekymrer meg ikke like mye foreløpig – det er i større grad en trussel i distriktene, hvor ungdommer gjerne har bestilt på det mørke nettet, men det ville vært katastrofalt hvis det skulle bli blandet inn i et større parti med heroin for eksempel.  

Jeg tror jeg skal driste meg til å si at selv om fentanyl skulle få fotfeste i Norge, så vil vi ikke se noe i nærheten av de amerikanske tilstandene vi kjenner, fordi vi har et helt annet samfunn og støtteapparat her i landet.  

En annen utvikling innen rusfeltet som bekymrer meg, hvor det kanskje har blitt dårligere de siste årene, er psykisk sykdom. Vi ser mange på gata med veldig dårlig psykisk helse som ikke får hjelp. Vi vet at antallet sengeplasser i psykiatrien er bygd ned, og vi vet at tvangslovgivningen er endret, og for noen ganske få individer slår dette veldig negativt ut. Drapet på Bislett er et eksempel på en hendelse som kunne vært unngått med et bedre psykisk helsetilbud. Det er vanskelig å være presis i dette, men diskursen rundt tvang har i mine øyne vært alt for ensidig, og pendelen har svingt for langt i restriksjonene mot å bruke tvang. Det får alvorlige konsekvenser både for samfunnet og enkeltpersoner.  

i 2022 fikk sykepleie på hjul ny bil takket være en innsamlingskampanje med over 1150 givere

Kan du peke på noen utfordringer SPH står overfor i tiden som kommer?  

– Å holde seg relevant og fortsatt videreutvikle tilbudet. For eksempel å greie å imøtekomme endrede behov som en konsekvens av nye rustrender i tide, samtidig som man ivaretar sikkerheten i kombinasjon med lavterskeltilbudet og alt det innebefatter.   

Å utvide Sykepleie på hjul og samtidig ivareta den gode kulturen som råder nå vil være en utfordring, selv om jeg er helt sikker på at det kommer til å gå bra. 

Det vil alltid være økonomiske utfordringer. Selv om vi nå er bedre rustet enn noen gang, kunne det vært enda større forutsigbarhet.   

Hvilke råd vil du gi din arvtaker?  

– Ta vare på de flotte folka i Sykepleie på hjul! Bli kjent med dem, se den enkeltes unike styrker, og på samme tid se hvorfor de har et felles mål. Her er nøkkelen. Jeg tror også det vil være lurt å ikke gape over for masse, forstå hva som er unikt med oss. Sykepleie på hjul er nettopp det – sykepleie på hjul. Det er ikke sosialfag på hjul. Vi skal ikke begynne å dele ut mat. Vi skal ikke ha med oss en sosionom. Også er tid en viktig verdi.  

Det unike ved oss er selvfølgelig tilnærmingen til pasientgruppen, men det er også det helsefaglige. Forsøk å sette deg inn i hvordan helsetilbudet ser ut, snakk gjerne med en sosionom. Sett deg også inn i hva som er unikt med Fransiskushjelpen – forstå helheten her, og forstå at Sykepleie på hjul er en del av en større enhet. Og disse skal spille på lag. Det samme gjelder relasjonene til resten av rusfeltet. Vær på tilbudssiden, ønsk å samarbeide med andre. Vi har et mye bedre forhold til kommunen nå enn da jeg startet for 11 år siden, og det handler mye om at vi er på tilbudssiden, vi stiller opp for dem, vi samarbeider og utfyller hverandre. Det har vært viktig for meg i tiden jeg har vært her.  

Jeg har lyst til å avslutte med en hyggelig historie, som for meg bekrefter hvorfor vi er en så viktig brikke i rusomsorgen. For ikke så veldig lenge siden var vi hos en dame som vi kjenner godt, som skulle legges inn på Gatehospitalet, men hun kom stadig opp med unnskyldninger og vi endte opp med å ikke rekke det. Dagen etter prøvde vi igjen, og etter en god del om og men, rakk vi akkurat å få skrevet henne inn.  

På kveldsvakta etter møtte vi henne på gata igjen. Da har vi altså brukt ganske mange timer og ressurser på å overtale pasienten og å få henne inn, og så skriver hun seg ut med en gang. Helt meningsløst, ikke sant. Hun var unnvikende og stakk av der og da, men dagen etter ringte hun og spurte om vi kunne komme til henne og stelle sår. Og det er egentlig det viktigste for meg. At hun tar kontakt. At hun har tillit til oss, at hun tør å be om hjelp igjen, at hun vet at hun får en sjanse til.  

For vi er til for de det ikke går så bra med, ikke sant. De som ikke får til å bruke systemet.  

Gunnar Thingnes har vært ansatt i Fransiskushjelpen de siste 11 årene. Vi takker hjertelig for hans innsats for organisasjonen, og ønsker lykke til med nye utfordringer!