Sorg tar tid- innlegg i Dagsavisen

Av Lise Tørnby, generalsekretær i Fransiskushjelpen

Julen 2019 mistet kongefamilien en av sine kjære i selvmord. Åpenheten rundt hendelsen var prisverdig, og vakte oppmerksomhet langt utover Norges grenser. Den skapte også rom for nye samtaler om døden og det å miste et medmenneske som ikke lenger vil leve. Pågangen til hjelpetelefonene var massiv etter dødsfallet. Mange snakket om meningsløsheten av å miste noen med kolleger og venner. Noen tente lys på Slottsplassen. I dag er lysene i ferd med å slukne. Alt tyder på at livet har gått videre.

For den som sørger er det annerledes. Å miste en man elsker er en av de største påkjenningene som kan ramme et menneske. Måten vi opplever sorg på er ulik, men for de fleste utvikles sorgreaksjoner som tar tid. Det sterkeste savnet kommer ofte når hverdagen vender tilbake og oppmerksomheten fra omgivelsene avtar. Da kan det være avgjørende å finne et fellesskap som inkluderer, slik at det skapes rom for å fortsette å snakke om sorgen.

Fransiskushjelpen har siden 1986 drevet et omfattende sorgstøttearbeid. Sorggruppene ledes av frivillige som selv har opplevd tap. Å si ting høyt og å sette navn på sorgen er avgjørende, ikke bare de første dagene eller ukene etter hendelsene, men over tid. Å være en del av en sorggruppe skaper en unik forståelse for hverandres smerte. Å høre andre fortelle om sine tap og reaksjoner gir et speil til å forstå egne reaksjoner. Det bidrar til å føle på normalitet i en krisesituasjon, og er for mange avgjørende for å kunne feste blikket på nytt.

Ved inngangen til 2020 erfarer vi i Fransiskushjelpen en økt pågang til våre sorggrupper. Flere vil gå i grupper enn vi har kapasitet til. Kanskje henger det sammen med hendelsen i julen 2019. Eller kanskje henger det sammen med at stadig flere erkjenner at støtten fra et annet menneske er den beste medisin i en sorgprosess. For den vanlige sorgen trenger ikke behandling. Den trenger medmennesker, og den trenger tid. Slik at man har nok pust i lungene til å fortsette å sette den ene foten foran den andre.

Innlegget er trykket i Dagsavisen 17.02.2020.