Det viktigste budskapet fra likemenn: Det blir bedre.

I år starter Fransiskushjelpen en sorggruppe for fedre som har mistet barn i selvmord eller brå død. 

Gruppen skal ledes av likemenn som har opplevd denne typen tap.

Vi tok en prat med to av initiativtakerne, Jon Schultz og Leif Helmich Pedersen, som siden de traff hverandre for snart 15 år siden har vært pådrivere og sentrale i et fellesskap for menn som har mistet barn i selvmord.

Første sorggruppe er 1. april. Påmelding HER

FV: Jon Schultz, Leif Helmich Pedersen

Vi begynner med Jons historie:

– Vi fikk en telefon 15. juli 2011. Vi var på ferie i Afrika med våre to yngste sønner da politiet ringte og fortalte at vår eldste sønn, Olaf, som da var 19, hadde tatt livet sitt. Beskjeden kom som et sjokk – totalt uventet og ut av det blå. 

Så kom vi oss hjem og fikk etter hvert litt mer forståelse for hva som hadde drevet ham til det selvmordet, og vår historie er jo dessverre en historie jeg har hørt veldig mange ganger – altså de der ut-av-det-blå-selvmordene – som involverer unge, og kanskje ikke minst særlig unge menn – uten kjent forhistorie, hvor det ikke er identifisert noen selvmordsrisiko, og så er det et eller annet som bare eksploderer.

En ting som hjalp oss veldig, var at jeg fikk snakke med Leif bare noen dager etter at vi mistet Olaf. Jeg kjente ham ikke fra før, det var en felles bekjent som koblet oss sammen siden Leif hadde opplevd sin historie litt før oss. Den samtalen var utrolig viktig for meg med tanke på verdien av likepersonsamtale, verdien av å treffe en som hadde opplevd det samme, og ikke minst å treffe en jeg både da og nå opplever som en fornuftig, klok, velfungerende mann og god far i Leif.

Den samtalen var utrolig viktig for meg

– Det er veldig hyggelig at du sier det, jeg er veldig usikker på hvor velfungerende jeg var selv på det tidspunktet. Men takk for det, skyter Leif inn.  

 – Godt du sa det, Leif, fortsetter Jon. For en ting jeg ofte har tenkt på, som jeg tror mange opplever, er ensomheten i å miste barn i selvmord, og hvordan det for svært mange – inkludert meg selv – oppleves som et skikkelig slag mot selvtilliten. Som menneske, som far, kanskje ikke minst som far, og da å få møte en fornuftig, oppegående person som har vært gjennom det samme, var i hvert fall for meg veldig viktig – og det tror jeg er en ganske generell erfaring. Den ensomheten og selvtillitsvikten det innebærer, kan leges ganske bra ved å møte andre med samme erfaringer og som du synes er ålreite folk.

 For oss ble det viktig å finne en forklaring for Olafs selvmord, og det tror jeg gjelder mange som rammes på den måten. Det vi lærte da – og som også er faglig fundert – er at det alltid er en utløsende årsak til et selvmord, selv om den kan være liten og bagatellmessig i et større perspektiv. Og så er det sårbarhet. 

Denne sårbarheten kan blant annet bestå av personlighetstrekk som impulsivitet, handlekraft, og innadvendthet. Hvis man tenker de tre trekkene i et ungt menneske som ikke er ferdigutviklet, men som består av masse sterke følelser, handlekraft blandet med impulsivitet, og ikke tenke konsekvenser – og du er emosjonelt opprørt, så kan vi forstå at vår Olaf kunne reagere så ekstremt. 

Eller, forstå er kanskje litt vel sterkt, men vi har en forståelse for at han i en ekstrem situasjon kunne reagere så voldsomt. Det har i hvert fall hjulpet oss, og jeg tror nok mange synes det er viktig å prøve å finne en historie, så sies det at det er ikke så veldig viktig at historien er hundre prosent sann, eller riktig – så lenge du føler den gir deg de svarene du trenger.

Leif og jeg kom i kontakt med flere som også hadde mistet barn brått, i selvmord, ulykker og på Utøya, og vi møttes. Det var sterke møter, for vi var jo få som kjente hverandre fra før, men vi fant tonen veldig godt og kjente på fellesskapet gjennom felles skjebner. Jeg syntes det var helt utrolig, og den gruppa eksisterer fremdeles – 14 år etter, nå også med koner. 

Gjennom LEVE (Landsorganiasjonen for etterlatte etter selvmord) gikk vi i gang med å utvikle et tilbud til menn, og vi har siden videreutviklet nettverket både i antall og innhold. Vi har hatt fellestreff rundt bål og på pub, vært på foredrag, samtalegrupper, og en-til-en møter, ja til og med et omfattende mindfulness-kurs har vi hatt – ledet av en pappa som selv har mistet barn i selvmord. Jeg tror det er mange som vil bekrefte at dette har vært et bra og viktig tiltak.

I dag har Pappanetteverket åpne møter 2-3 ganger i halvåret hvor alle menn som har mistet  barn i selvmord er velkommen. På møtene har vi en innleder og så god tid til spørsmål og samtale.

Vi tar opp temaer om alt fra sorgteori, bearbeiding av sorg, årsaker til selvmord, forebygging av selvmord, håndtering av personlige kriser og samtale om livet etterpå.

Alle kommer som de er og med det de har, uten krav til deltakelse annet enn at du er til stede. Vi tilbyr også likepersonkontakt og samtale med en likeperson, det vil si en pappa som selv har opplevd å miste et barn i selvmord. I flere runder arrangerte vi også faste samtalegrupper.

Etter pandemien var det Leif som kom på tanken at kanskje Fransiskushjelpen kunne ta over ansvaret med å ha en fast samtalegruppe. Pappanettverket er jo ikke en organisasjon med medlemmer, økonomi og den type ting, så det hele ble litt vel personavhengig og sårbart. 

Så det er bakgrunnen for at vi tok initiativet overfor Fransiskushjelpen og sammen har etablert den pappagruppen som starter 1. april. 

Leif fortsetter: 

–Jeg bare knytter litt an til det du sa Jon, om hvorfor vi fikk tanken om at Fransiskhushjelpen burde gjøre noe her. Det kom litt ut fra at det var folk som søkte seg til pappanettverket som ikke hadde tilhørighet til hverken LEVE eller Fransiskhushjelpen, som hang litt i løse lufta. Vi ville ikke belaste pappanettverket med også å være sorggruppe for nye foreldre som kommer inn i denne foreningen som du for enhver pris vil unngå å være medlem av. Vi tenkte derimot at kanskje Fransiskhushjelpen kunne etablere den gruppen. 

Jeg pleier å si at det er ingen som ikke har opplevd å miste et barn som skjønner hva det innebærer. Det skal man heller ikke gjøre. Men når man har opplevd det, er det så sterkt, kommunikasjonen underlettes med andre som har opplevd det samme – den blir veldig åpnet av den felles opplevelsen fordi du vet hva det er, og den andre vet hva det er. Men ingen andre gjør det! Det er klart at man får et veldig sterkt og forenende erfaringsfellesskap da. Det er lett å være hverandres likemenn fordi vi har en felles dyrkjøpt erfaring.

Det er lett å være hverandres likemenn fordi vi har en felles dyrkjøpt erfaring.

For mange av oss har det medført at vi har fått et nært vennskap utenom disse ulike sammenhengene hvor vi treffes. For meg er det veldig, veldig verdifullt – også fordi det innebærer at jeg ikke behøver å belaste mitt nærmiljø med temaet. For de skjønner ikke hva jeg snakker om allikevel. Mange frykter kanskje selv også å ta opp temaet fordi de tror at det sårer hvis du tar det opp, at du på en måte blir minnet på det som har skjedd. Det er jo selvfølgelig en misforståelse. Man glemmer ikke at man har mistet sin sønn eller datter. Det er en absolutt umulighet. 

 Det er faktisk slik at jeg tenker på min Anniken hver eneste dag. 

Heldigvis klandrer jeg ikke meg selv for det som skjedde. For både min kone og jeg vet at vi elsket den jenta fra hun ble født. Så heldigvis har vi ikke den belastningen. Noen har jo det. De har kanskje opplevd dype konflikter med den som har gått bort. De klandrer seg selv for å ha medvirket, og kanskje vært den utløsende faktoren. Det er en byrde som er tung å bære. 

Svært mange mennesker får alvorlige problemer med å håndtere sitt eget liv etter en sånn hendelse. De klarer ikke å jobbe, de fungerer ikke i jobben, og det kan jeg relatere til selv, for jeg vet nå i ettertid at jeg ikke fungerte som jeg burde i jobbsammenheng, fordi selvmordet tok så mye plass i min tankekapasitet. Jeg var ikke adekvat, rett og slett. Noen vil kanskje si at det fortsatt er slik. Den dommen får jeg dog overlate til andre. 

Som sorggruppeleder for andre typer grupper i Fransiskushjelpen i likhet med Jon, har jeg tatt til orde for og fått opplæring i sorgterapi, slik at vi blir bedre i stand til å gi folk et “gentle push” i riktig retning. Man kan være likemann i noen år, men man må på en måte prøve å medvirke til at folk kommer seg videre, det er viktig. 

Jon ringte meg for noen uker siden og fortalte at han hadde fått en telefon fra en likemann i Sverige som også hadde mistet en sønn i selvmord, og som nå jobbet for en svensk søsterorganisasjon til LEVE. Han spurte om Jon ville la seg intervjue om sin opplevelse og om han kjente til Nick Cave, som jo er en veldig kjent musiker. Cave har mistet to barn, ett i selvmord og ett i narkotikarus. Det har jo i stor grad påvirket hans musikk og hans liv – og han har sagt en del ting som jeg tok med meg inn i sorggruppen. Det tror jeg folk satte pris på. For Caves erkjennelse nå, etter å ha vært veldig langt nede siden 2015 da den første sønnen døde, er “gå ut og lev ditt liv fullt og helt”. 

Han siterer også Leonard Cohen, som sier «There is a crack in everything. It is the crack that lets the light in». Vi mennesker har veldig lett for å se «the crack», altså det som er problemet med noe. Enten det er en keramikkvase som er sprukket, eller andre ting som har gått i stykker. For eksempel en relasjon, – det kan jo være hva som helst. Så blir vi ved det – vi klarer ikke å se lyset og mulighetene til å bygge et nytt liv etter at tragedien har skjedd.  Dette synes jeg er et veldig sterkt budskap. 

 «There is a crack in everything. It is the crack that lets the light in»

Men nå skal jeg ikke dvele mer ved disse tingene, jeg kunne snakket lenge om det. Fordi det er jo mange filosofer som er opptatt med dette livet vi lever. Man har bare ett liv, og det må man faktisk leve.

Jon skyter inn: 

–Jeg er enig. Og hvis vi skal skjære helt til beinet; hva er det vi ønsker å formidle når vi møter andre selvmordsetterlatte? Det er jo håp. Håp om at livet blir «all right» igjen.

hvis vi skal skjære helt til beinet; hva er det vi ønsker å formidle når vi møter andre selvmordsetterlatte? Det er jo håp. Håp om at livet blir «all right» igjen.

Jeg husker veldig godt den første pappagruppa vi hadde, Leif, hvor du var den mest erfarne, altså i betydningen «lengst avstand til selvmord». Det var flere som sa det du sa ved flere anledninger, når vi snakket om det som har skjedd, hvor mange var veldig opprørt, langt nede og helt vippet av pinnen i forhold til jobb og liv og så videre – så sa du ofte, og det vet jeg mange satte veldig stor pris på: 

 «Det blir bedre»

Den lille setningen der, når den kommer fra en person som har opplevd det samme … for meg er det kjernen i likepersonsarbeid. Det er den viktigste meldingen vi kan formidle videre til andre selvmordsetterlatte. 

Hva er din historie, Leif? 

– Da vår datter Anniken var 20 år, dro hun på et engelskkurs i New York i noen måneder, og da hun kom hjem sa hun «Jeg vil studere i New York». Og sånn ble det da.

 Hun dro over i august og begynte på et college på Manhattan. Leste blant annet data og matematikk. Og så, uten at vi visste noe om det, gikk det helt galt i den forstand at hun kom dit på en veldig varm tid av året – de var tre jenter fra samme område her i Lommedalen som bodde sammen i en veldig liten leilighet uten aircondition. Hun sov dårlig, ble rastløs.  Vi snakket med henne den 22. november i 2010, hele familien, og da bekreftet hun at hun sov veldig dårlig og var sliten. Og jeg spurte henne, «Vil du at jeg kommer over og hjelper deg?» For jeg hadde anledning. Hun svarte “nei pappa, du behøver ikke det”. Fem dager senere var hun død. 

Det vi ble klar over i ettertid, var at hun hadde fått med seg noen veldig sterke medisiner som hun aldri skulle ha fått, fordi det er kjent at de har alvorlige bivirkninger i form av rastløshet, søvnløshet, selvmordstanker og selvmord. De er veldig effektive, men de kan altså ta livet ditt, og det var det de gjorde. 

Så jeg er overbevist om at hun fikk en psykose på grunn av disse multifaktorelle årsakene – varme, lite søvn, stress, studier, tablettene. Så gikk hun opp i 37. etasje og hoppet rett ned. 

Det var altså en jente som var veldig velanpasset. Hun var, i likhet med min øvrige familie, min store kjærlighet og vi hadde et veldig nært forhold. Hun var veldig aktiv i golf, men hun ville ikke satse på golf, hun ville ha en yrkeskarriere. Etter Annikens brå død har våre to andre døtre fått barn.  De har begge vært en stor støtte og nå gir barnebarna oss stor glede.

Annikens bortgang kom som lyn fra klar himmel, men vi har vel i ettertid funnet en forklaring gjennom disse medisinene. Uten dem tror jeg ikke dette hadde skjedd. Men det svaret får vi jo aldri. Jeg vet ikke heller hvor viktig det er.

 Hun fikk et liv. Det ble et fullt liv, men det ble veldig kort. Hun ble bare vel tjue år.

Første sorggruppe er 1. april. Påmelding HER