En tid for å minnes de døde

Lise Tørnby, generalsekretær

ALLEHELGEN: Alle opplever å miste noen de elsker i løpet av livet. Men fortellingene og minnene om de døde lever videre så lenge vi lager rom der de kan deles.

«Sorgarbeid handler om å rekonstruere en verden av mening, etter at grunnene er rent ut under våre føtter» (Robert A. Neimeyer).

Nå er det tid for allehelgen, og vi skal minnes alle dem vi har mistet. Å miste en man er glad i er noe av det vanskeligste vi som mennesker opplever. Selv om noen dør fortsetter det emosjonelle båndet til den man stod nær. Å bearbeide sorgen handler ikke om å bryte bånd, men om å omforme dem. Fortellingen om et menneske avsluttes ikke når mennesket dør. Fortellingen fortsetter i ny form ved at vi snakker om den som er død.

Fortellingene vekkes særlig til live under allehelgen. Denne dagen er viktig. Den lyser opp i høstmørket og hjelper oss å minnes våre døde. Vi gjør det ved å tenne lys på gravplasser, snakke med venner og familie om den som er død, ved å delta i minnemarkeringer eller på allehelgensgudstjenester.

Døden under pandemien

Under koronapandemien stoppet samfunnet opp, og med det også mye av sorgstøttearbeidet i Norge. Mange som mistet sine kjære i denne tiden fikk med det en stor tilleggsbelastning. Noen fikk ikke fikk tatt farvel fordi de satt i karantene eller var syke. Andre fikk ikke tatt farvel på grunn av besøksrestriksjoner på institusjoner. For noen var det innreiserestriksjoner som satte en stopper for et siste farvel. I Fransiskushjelpen opplevde vi samtidig en kraftig pågang til vårt sorgstøttetilbud. I over 30 år har vi drevet sorggrupper basert på likepersonsprinsippet. Sørgende møtes i grupper ledet av frivillige som selv har opplevd tap. Gruppene er sammensatt etter alder på den som sørger, type tap og relasjon til den man har mistet. Det hjelper å snakke med noen som har gått gjennom noe lignende som en selv. På et tidspunkt hadde vi over 70 personer på venteliste. Med strenge restriksjoner og forbud mot å møtes fysisk i grupper, etablerte vi etter hvert digitale sorggrupper.

“I møte med døden møter man også seg selv”

Det å snakke med andre som har opplevd samme tap gjør godt også når møtet skjer digitalt. Tilbakemeldingene fra deltakerne var at det føltes overraskende nært, selv om man ikke var fysisk sammen.

Snakke om døden

Å dele fortellinger om sorgen og om den som er død med andre mennesker er helt avgjørende for å bearbeide sorg. Ved å snakke sammen forteller vi oss frem til en slags mening i det håpløse, og vi minnes den døde sammen. For at vi lettere skal klare å leve videre med sorgen, må vi sette ord på opplevelsen, og etter hvert ta den inn som en del av livet. For i møtet med døden møter man også seg selv og sitt eget liv. Det skjer både i fysiske og i digitale sorggrupper. Det skjer på gravplasser og på minnesmarkeringer. Og denne første allehelgen etter korona skjer det endelig også ansikt til ansikt, når sorggruppene våre samles for sin årlige minnesmarkering og lystenning. Alle opplever å miste noen de elsker i løpet av livet. Men fortellingene og minnene om de døde lever videre så lenge vi lager rom der de kan deles.

Innlegget ble trykket i Vårt Land 06.11.2021