"Du må ringe Sykepleie på hjul, de kan hjelpe deg"

- For noen uker siden ringte telefonen. «Jeg trenger hjelp, jeg står her», sa personen. Min første tanke var at dette trolig ikke er noe vi kan løse. Jeg forsøkte å be vedkommende kontakte legevakta. Men personen fortsatte: «Jeg står ved Oslo city, kan dere ikke komme og hjelpe meg?» Så var det noe i stemmen som gjorde at jeg tenkte ja, men vi har jo tid nå, så da gjør vi det.

Da vi kom dit møtte vi en veldig ung jente, som var kjempefortvilet og hadde mye angst. Hun fortalte at hun var på besøk hos et familiemedlem i Oslo, som også er i rusmiljøet. Hun hadde vært der noen dager, og satt sprøyter. Hun var så redd. Hun følte at det hadde skjedd noe med kroppen, en rar følelse, kanskje det var noe i sprøytene hun hadde tatt. Familiemedlemmet hadde sagt: «du må ringe Sykepleie på hjul, de kan hjelpe deg». Vi hadde våre mistanker om hva det kunne skyldes, men hun trengte legetilsyn. Så vi fulgte henne til legevakten og fortalte hva det gjaldt. Da vi dro sa hun bare: «tusen takk for at dere hørte på meg».

Jeg hadde ikke merket på stemmen hennes at det var en så sårbar situasjon som skulle møte oss. Hadde det vært en travlere dag hadde vi kanskje ikke hatt muligheten til å oppsøke henne. Når noen som ikke er vant til å være i Oslo, som er så ung og sårbar, og står med panikk i sentrum- det føltes viktig å være der for denne personen akkurat da. Det er jeg veldig glad for at vi kunne.

Det er mange episoder som gjør inntrykk på meg. Noen av de vi møter har et negativ forhold til relasjoner og kan oppleves avvisende. Ofte er vi de som kan bruke den tiden det tar å komme i posisjon til å hjelpe. Vi har tid, og vi tar oss tid. Selv om det ikke alltid er noe fysisk vi gjør, kan vi være noen folk stoler på og føler seg sett av. Jeg føler meg veldig heldig som har denne jobben, og som får møte så mange kloke, interessante og fine folk som det er i dette miljøet. Mitt inntrykk er at mange utenforstående tenker at jeg først og fremst har en tøff jobb. Men mest av alt er den fin, hyggelig og ikke minst meningsfull.

Maria Helseth Greve (35), sykepleier i Sykepleie på hjul, Fransiskushjelpen 

Vil du støtte arbeidet vårt?

Meld deg som frivillig eller gi en sum til vårt arbeid.

Maria har jobbet i Fransiskushjelpen i snart to år

Sykepleien skriver om Fransiskushjelpen: Flere ber om å få dø hjemme

Besøksrestriksjoner på sykehus og sykehjem pekes ut som en mulig årsak til at flere nordmenn nå ønsker å tilbringe sine siste dager i eget hjem, skriver tidsskriftet Sykepleien i en sak som ble publisert 16. november.

Et gjennomsnittlig år dør ca 60 av Fransiskushjelpens pasienter i eget hjem. Antallet økte til 81 i fjor, men allerede i starten av november i år, var tallet 107. Fagansvarlig på palliasjon, Saskia Berdahl forteller at Fransiskushjelpen mottar 10–15 forespørsler hver måned fra folk som ønsker å dø hjemme. Dermed ligger vi an til å passere 130 hjemmedødsfall innen året er omme.

Berdahl mener det kan være flere grunner til økningen, deriblant smitteverntiltak på institusjoner som følge av koronapandemien.

– For noen har besøksrestriksjoner på sykehus vært en faktor, sier hun. I tillegg forteller hun:

– Mange oppgir at når man er hjemme, kan man selv bestemme hvor mange som kan komme på besøk og hvor lenge besøket skal vare.

Hjemmedød og lindrende behandling har i høst fått økt oppmerksomhet i forbindelse med stortingsmelding 24 som var til høring i Helse- og omsorgskomiteen i oktober. Fransiskushjelpens høringssvar kan leses her.

Også Kreftforeningen uttalte seg i saken i Sykepleien, som kan leses i sin helhet her.

Covid-19 og status på våre tjenester

Med nye restriksjoner fra myndighetene er vi nødt til å ta forhåndsregler også i Fransiskushjelpen. I forbindelse med nedstengningen av Oslo er dette status på våre tjenester frem til 31.12.2020:

Pleietjenesten opprettholder drift som normalt. Pasienter som ønsker det kan også få besøk av en frivillig. Besøkene forutsetter et gjensidig ønske om dette, og gjennomføres med smittevernstiltak.

Sykepleie på hjul opprettholder drift som normalt, både på dag og kveld. Våre åpningstider er mandag-fredag 08.30-16.00, med kveldsåpent frem til kl 22 på mandager og onsdager.

Sorggruppene holdes digitalt. I høst leide vi større lokaler for at alle deltakere skulle kunne holde god avstand. Med de nye restriksjonene avlyser vi fysiske møter, og går over til digitale plattformer for alle grupper.

Familiehjelperen opprettholder drift som normalt. Familier som ønsker og trenger det skal fortsatt få hjelp av frivillige. Besøkene forutsetter et gjensidig ønske om dette, og gjennomføres med smittevernstiltak.

Møtested Oslo Øst går digitalt. Vi arrangerer ukentlige digitale kaffetreff for kreftpasienter og pårørende som ønsker å delta.

Allehelgen- I år sørger vi digitalt

Skrevet av Lise Tørnby, generalsekretær

Å miste noen er ingen liten sak. Hvert år, ved inngangen til en av årets mørkeste måneder, minnes vi de som har gått ut av tiden. Noen har mistet en livsledsager i året som ligger bak oss. Andre har mistet et barn eller et søsken for flere år siden. Alle tenner vi lys for å minnes de vi hadde kjær, og som fortatt lever sammen med oss utenfor tid og rom. 

Allehelgensdag. Det er tid for Allehelgensdagen. Tid for å tenne lys på gravplasser og i kirkerom. Tid for å sørge og for å takke for det som har vært. Som alt annet i 2020 preges også Allehelgensdagen av begrensninger og restriksjoner. Denne dagen gir oss vanligvis muligheten for å møtes. I Fransiskushjelpen pleier vi å markere dagen med et felles måltid, samvær og lystenning. I år får vi ikke det til, men må finne nye måter å være sammen på. Det være seg utendørs lystenning, en telefon til noen som er midt i sorgen eller en digital sorggruppe. 

Digital sorg. For den som sørger er den beste medisin ofte et annet menneske. Folk trenger folk. Det å dele sorgen med et annet menneske, er avgjørende for at sorgen ikke skal bli lammende. Sorgen kan deles i møte med venner og familie eller i mer strukturerte sorggrupper, der man får tid og rom til å dele erfaringer med andre som også sørger. Ved å sette navn på tanker og følelser, og bli lyttet til, forebygges risikoen for å utvikling av større problemer senere. Men hva skjer når de som sørger og går i sorggruppe, ikke lenger kan møtes ansikt til ansikt?  

Vi har drevet sorggrupper siden 1987. Men digitale sorggrupper var helt nytt for oss da vi startet opp med tilbudet i vår. Under koronakrisen ble vi tvunget til å tenke nytt og ta i bruk teknologien. Vi var usikre på om det ville være mulig å dele sorgerfaringer på denne måten. Sorg er personlig og angår oss på et svært dypt plan. Vår erfaring så langt er at det for de aller fleste har vært langt bedre å møtes digitalt enn ikke å møtes i det hele tatt. 

Færre fysiske møter. Gjennom deltagelse i digitale sorggrupper har man kontakt med andre i samme situasjon. De som deltar får bekreftet at det man sliter med i forbindelse med sorgen, er normalt. Mange får tilbake troen på at det er mulig å gå videre, selv om sorgen akkurat nå virker lammende på livet. Ved å se på andre med lenger fartstid i sorgarbeidet, tennes troen på at man selv kan komme gjennom det som ikke er til å holde ut. Det skjer også i digitale sorggrupper.  

Samtidig er det slik, med utgangspunkt i våre erfaringer så langt, at digital sorgstøtte fordrer at deltagerne også møtes fysisk med jevne mellomrom. Sommeren gav oss slike møter. Nå kommer nye vinterbegrensninger. Det skal igjen bli vanskeligere å møtes ansikt til ansikt. Da er vi glade for å kunne bygge videre på erfaringer fra i vår, og jobbe videre med kunsten å dele, sørge og være tilstede for hverandre på digitale flater. 

Innlegget er trykket i Vårt Land 31. oktober, og kan også leses her.

Panelsamtale om hjemmedød

Fra venstre Ellen Aasheim, Ellen Halvorsen, Astrid Rønsen og Liv Bjørnhaug Johansen.

Lørdag 10. oktober, på verdensdagen for hospice og palliasjon, arrangerte sykepleiernes fagtidsskrift, Sykepleien, og Hospiceforum Norge panelsamtale om hjemmedød. Sykepleier Ellen Aasheim fra Fransiskushjelpen var en av paneldeltakerne.

I den nye stortingsmeldingen om palliativ omsorg står det: «Den enkelte skal ha større valgfrihet til å bestemme hvor man ønsker å være i livets siste fase, og hvor man ønsker å dø. Det gjelder også om man ønsker å dø hjemme.» I dag får de færreste oppfylt et slikt ønske. Norge er nemlig dårligst i Europa på hjemmedød. Hvorfor er det sånn? Og hva skal til for at flere skal få dø hjemme?

Sykepleier Ellen Aasheim fra Fransiskushjelpen var en del av panelet som diskuterte temaet på Kulturhuset i Oslo. Debatten ble i tillegg streamet live og tatt opp som podcast. I panelet satt også Astrid Rønsen, leder for tverrfaglig utdanning i palliasjon på NTNU Gjøvik og Ellen Halvorsen, sykepleier i kommunehelsetjenesten i Drammen kommune. Debatten ble ledet av sykepleier og temaredaktør i Sykepleien, Liv Bjørnhaug Johansen.

Ellen Aasheim har jobbet med alvorlig syke og døende i hjemmet i Fransiskushjelpen i 19 år. Hun pekte blant annet på tid, tilgjengelighet og kompetanse som tre grunnpilarer for å få til en god hjemmedød. Ellen fortalte også hvor viktig det helhetlige perspektivet er for å få til en verdig hjemmedød.

Hele panelsamtalen kan høres som podcast her.

Hvem lar seg inspirere av en munk fra middelalderen i vår tid?

Den 4. oktober er det minnedag for den hellige Frans av Assisi. Frans var rikmannssønnen fra Italia som fikk en religiøs oppvåkning og endret livet sitt radikalt. Han gav avkall på alt han eide og stilte seg på de fattiges side. 

Inspirert til radikal nestekjærlighet i Oslo

Fransiskushjelpens grunnlegger Brita Paus var sterkt inspirert av munken fra middelalderen da hun i 1956 begynte med hjelp i hjemmene til medmennesker på Oslo østkant. Paus brant for de som trengte det mest; syke, eldre eller andre som hadde kommet i vanskeligheter. Hun ønsket å etablere et arbeid der Frans av Assisi sin ånd kunne bringes videre. I tett dialog med fransiskanerne på Grønland ble organisasjonen som fikk navnet Fransiskushjelpen etablert. «Alle skjønner hva det dreier seg om», sa Paus. «Det handler om å være til for den enkelte».

Barmhjertighet utøves best med beina

På samme måte som Frans søkte innflytelse gjennom måten han levde på, og ikke gjennom ord, var Brita Paus opptatt av at barmhjertighet utøves best med beina. Sammen med frivillige ønsket hun å gi omsorg til mennesker som falt utenfor samfunnets etablerte ordninger. Samtidig som Paus var tydelig på at Frans var hennes forbilde, var hun krystallklar på det ikke skulle forkynnes. Hun oppfordret sine med medhjelpere til å «legge bibelen i veska og være et medmenneske» når det skulle utøves nestekjærlighet i praksis.  

Vår tid

Fremdeles finnes det mennesker i Oslo som lar seg inspirere av denne munken fra middelalderen. Både ansatte og frivillige i Fransiskushjelpen søker å hjelpe, lindre og være tilstede for mennesker i livets ytterste grense. I det pågående strategiarbeidet stiller vi oss spørsmålet på nytt- hva vil det egentlig si å jobbe i Frans av Assisi ånd? Hvordan kan vi la oss inspirere av Frans i vårt arbeid i dag?

Så langt i arbeidet holder vi fast at vår hjelp skal gis alle, uansett trostilhørighet. Vi vil fortsette å fylle tomrom der det offentlige ikke strekker til i det moderne samfunnet. Og vi skal ha tid til de medmenneskene som trenger vår hjelp.

Hva er radikal nestekjærlighet?

Radikal nestekjærlighet kan kanskje tolkes som at man må selge alt man eier, for deretter å stille seg på de fattiges side og kjempe mot fattigdom og urettferdighet? Frans forfektet at den som ville være fullkommen måtte selge alt han eller hun eide og gi det til fattige.

Vi mener at i vår tid handler radikal nestekjærlighet også om å ta seg tid. Tid til å hjelpe, lindre og være tilstede. Tid nok til å være nær medmennesker i livets siste fase. Tid til å samtale med de som har mistet sine kjære. Radikal nestekjærlighet handler også om å være tilstede blant rusbrukere på gateplan i Oslo, uten krav eller mål om rusfrihet. Å være nær, gi sykepleie, sårstell og oppmerksomhet handler om, i både Frans og i Brita Paus’ ånd, å ha respekt for de man hjelper.

Kanskje er det en radikal motsats til det hektiske livet som preger de fleste av dagene våre.

Hjemmedød for alle?

Foto av Nina Hill/unsplash

Fransiskushjelpen deltok på høring om Stortingsmelding 24- Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve den 30. september. Vårt høringssvar kan du lese her.

Denne kronikken ble trykket i Vårt Land 26. september, og kan leses her.

Skrevet av Lise Tørnby, generalsekretær

Neste uke er det høring om stortingsmelding 24 i helse- og omsorgskomiteen. Meldingen omhandler lindrende behandling og omsorg, og tar til orde for økt valgfrihet i livets siste fase. Flere som ønsker det skal få dø hjemme.

Norge er på bunnplassering i Europa når det kommer til hjemmedød. Samtidig ønsker mange alvorlig syke nettopp å være hjemme fremfor på sykehus i livets siste fase. I Fransiskushjelpen har vi de siste årene registrert en økning i alvorlig syke som ønsker å dø i eget hjem. Under koronakrisen i vår ble dette enda tydeligere. For første gang i historien måtte vi opprette ventelister for inntak av nye pasienter.

Flere ønsker å dø hjemme

Økningen i antall alvorlig syke som ønsker å dø hjemme, viser seg også i tallene våre. Så langt i år er det en økning på over 20 prosent i antall hjemmedød. Det er sett opp mot tallene fra 2019, som også viste en kraftig økning. I pårørendeundersøkelsen vi gjennomfører årlig kommer det frem at de fleste opplever hjemmet som den beste ramme for privatliv, integritet og normalitet i livets siste fase.

I høst skal Stortingsmelding 24 «Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve» behandles i Stortinget. Med økende andel eldre i befolkningen og færre institusjonsplasser er vi helt avhengig av å tenke nytt om fremtidens helsevesen. For hvis det ikke er nok rom på sykehjem eller sykehus er det ønskelig at flere velger å være hjemme. Å være hjemme selv om man er alvorlig syk kan også være et gode. Så hvorfor er vi da så dårlige på det?

En avgjørende faktor for å kunne dø i eget hjem er godt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og ideelle aktører. Det vet vi etter 40 års erfaring med å tilrettelegge for at pasienter som ønsker det kan være hjemme i livets siste fase. Men det i seg selv er allikevel ikke nok for å sikre at pasienten faktisk kan dø hjemme.

Viktige pårørende

Vår erfaring som Norges eneste hjemmehospice er at den viktigste nøkkelen til en god hjemmedød er pårørende. Uten nære pårørende er det nesten umulig å dø hjemme. Helsepersonell kan ikke være tilstede 24 timer i døgnet når pasienten er hjemme, og de fleste er avhengig av støtte og omsorg fra sine nærmeste. Dersom både pasienten og pårørende er får tett oppfølging og støtte fra kompetent helsepersonell vil de være trygge nok til å møte utfordringene i en svært vanskelig tid.

Viktige frivillige

Så hvordan kan mennesker som lever alene få et likeverdig tilbud? Kan de forvente samme valgfrihet i møte med døden? For at enslige skal kunne få mulighet til å tilbringe mer tid i eget hjem, også når de er alvorlig syke, er kanskje frivillige løsningen. Frivillige representerer en stor ressurs i møte med de som bor alene, og for mange vil det være mulig å dø hjemme med tett oppfølging av både helsepersonell og frivillige.

I Fransiskushjelpen erfarer vi daglig at frivillige bidrar til å styrke et helhetlig tilbud til alvorlig syke pasienter i hjemmet. Særlig viktig er det for enslige, uten nære pårørende. De trenger støtte og tilstedeværelse, både av frivillige og helsepersonell for å kunne dø i eget hjem. Økt valgfrihet i møte med døden må være et mål for fremtiden. Vi ønsker at vi i årene som kommer kan bidra til at stadig flere får oppfylt ønsket sitt om å dø i eget hjem.

Ledig stilling som sykepleier!

Fransiskushjelpen er en ideell, diakonal stiftelse. Nå er vi inne i en spennende tid med videreutvikling av våre tjenester, og vi har stort fokus på fagutvikling, forskning og prosjektarbeid. Liker du nye utfordringer og vil samtidig være en del av et godt fagmiljø- da kan dette være jobben for deg.

Fransiskushjelpen gir omsorg og lindrende behandling i hjemmet til alvorlig syke pasienter i sen palliativ fase. Vi ønsker å gi pasienter og pårørende trygghet og støtte for å bidra til økt hjemmetid med god livskvalitet, og å bidra til at flere kan dø i eget hjem.

Sykepleier jobber dagtid på hverdager, med bakvakt hver 6. helg, samt ca én bakvakt pr. uke (37,5 t/uke). Stillingen er vikariat på 100% over 1 år, med mulighet for forlengelse. Tiltredelse etter avtale. Aktuelle søkere blir innkalt til intervju forløpende.

Arbeidsoppgaver:

• Gi sykepleie til alvorlig syke pasienter i sen palliativ fase og til pasienter i livets sluttfase som befinner seg i eget hjem. Det innebærer symptomlindring, smertebehandling, ivaretakelse av pårørende, oppfølging av etterlatte, informasjon og veiledning til pasient og pårørende, samt samarbeid med andre aktuelle helseinstanser

• Sykepleier har koordinerende primæransvar for en gruppe pasienter

• Veiledning av kolleger, studenter og hospitanter

Kompetanse, kvalifikasjoner og erfaring:

• Offentlig godkjent sykepleier. Ønskelig med videreutdanning i palliasjon eller kreftsykepleie

• Arbeidserfaring fra palliasjon eller kreftomsorg

• Personlig egnethet og engasjement vil bli spesielt vektlagt

• Førerkort klasse B

Vi søker en sykepleier:

• Som er engasjert, fleksibel og kreativ

• Med gode mellommenneskelige egenskaper

• Som kan jobbe selvstendig, men også i team

• Vi ønsker å ha med deg på laget som er engasjert, menneskelig nær og faglig dyktig

Det forutsettes lojalitet til Fransiskushjelpens verdigrunnlag.

Vi tilbyr:

• Spennende og utfordrende arbeidsoppgaver i et arbeidsmiljø med høy faglig kompetanse

• Veiledning

• Dynamisk og godt arbeidsmiljø i et tverrfaglig team med frivillige, fysioterapeut, lege og øvrige tjenester i Fransiskushjelpen

• Medlemskap i KLP

• Lønn etter avtale

For mer informasjon og søknad, se her.

Juliane bruker tiden sin på andre

Mange ungdommer har fritiden fylt opp med skolearbeid, venner og fritidsaktiviteter. Juliane er en av dem. Hun er 18 år og går siste året på videregående. Selv om Juliane både trener, tilbringer tid med venner og jobber ved siden av skolen, har hun både tid og lyst til å være frivillig for en familie som trenger det.

- Jeg ønsket å være frivillig i Fransiskushjelpen fordi jeg følte at det å bidra både vil være givende både for meg og de jeg kan hjelpe! Jeg har ikke selv opplevd alvorlig sykdom i min nærmeste familie, så jeg synes jo det er fint å kunne gjøre noe for de som ikke har vært like heldige.

Juliane skal være frivillig i Familiehjelperen og besøke en familie med to tenåringer. De kom til Norge som flyktninger for noen år siden og har en syk eneforsørger. Familien tok kontakt med Fransiskushjelpen fordi ungdommene trengte oppfølging og hjelp til lekser.

Lekser er Juliane heldigvis god på. Samtidig er de alle tenåringer, hvilket gjør det lett å prate sammen.

– Jeg tror det vil bli veldig greit å hjelpe til med skolearbeid! Jeg håper jo at jeg er til hjelp. Også kan jeg helt sikkert lære noen nye ting selv. Det er alltid gøy.

Familien og Juliane møttes for første gang denne uka og det var full klaff. Nå skal de møtes en gang i uka fremover. Fagansvarlig for barn og unge som pårørende, Christine Mathisen, har møte både med familiene og de som ønsker å være frivillige. Hun forteller at de prøver å sette sammen mennesker de tror passer fint sammen. Det har hun gjort også med Juliane og familien hun skal besøke.

-  Jeg vet at god hjelp til skolearbeidet var viktig for denne familien, og særlig når forelder er syk og ikke kan bidra selv. Også skjønte jeg fort at det var noe Juliane er god på. I tillegg er det fint at de er så nærme i alder. Jeg tror de har mye til felles. Hun legger til:

- Det beste med Familiehjelperen er nettopp dette- at det er så mange fine mennesker i alle aldre som ønsker å gjøre en forskjell for andre. Vi vet at våre frivillige gjør en uvurderlig innsats i så mange familier.

Godt å møtes ansikt til ansikt

Marianne Sandsdalen er fagansvarlig på sorg

Kay morten hustvedt er koordinator på møtested oslo øst

Etter en annerledes vår og sommer er Fransiskushjelpens sorggrupper i gang igjen. Mens de fleste av sorggruppene har møttes digitalt i vår, har noen funnet andre måter å ivareta deltakerne sine på. Og etter måneder med digitale treff er det mange som nå synes det er godt å møtes igjen ansikt til ansikt, forteller Marianne Sandsdalen, fagansvarlig på sorg i Fransiskushjelpen.

Sandsdalen sier at mange av deltakerne i sorggruppene nå er glade for at gruppene kan gå mer som normalt.

– Digitale sorggrupper var helt nytt for oss da vi startet opp med tilbudet i vår. Vi ble tvunget til å tenke nytt og ta i bruk teknologien under koronakrisen. Det har vært en spennende og nyttig erfaring. Vi var usikre på om det ville være mulig å dele sorgerfaringer i et felles digitalt rom. Sorg er personlig og angår oss på et svært dypt plan. Vårt inntrykk er at det for de aller fleste har vært langt bedre å møtes digitalt enn ikke å møtes i det hele tatt. Samtidig synes det å gjelde for alle gruppene at det også er viktig å møtes ansikt til ansikt innimellom. Derfor er vi svært glade for at det nå er mulig. Fortsatt må smitterestriksjoner følges, men selv om man må holde avstand, tror jeg det er mange som er glade for å kunne være i samme rom igjen.

Nå jobbes det med å skaffe flere store møterom til sorggruppene. Vanligvis avholdes møtene i Fransiskushjelpens lokaler på Enerhaugen, men fordi flere av møterommene er for små, er Sorgtjenesten på leting etter aktuelle steder i nærheten. – Vi har allerede fått låne menighetssalen i Vålerenga kirke. Så nå krysser vi fingrene for at vi finner flere aktuelle steder med stor nok plass i nærheten, sier Marianne.

Også Møtested Oslo Øst, Fransiskushjelpens treffsted for kreftrammede, er etter måneder med digitale treff i gang med samlinger igjen. Også der er smittevern i fokus.

– Det er maks 10 deltakere på hvert treff, og man må melde seg på i forkant. Får man ikke plass, havner man øverst på lista til neste treff. Det er klart det er kjedelig at vi ikke kan operere like lavterskel som vi gjorde tidligere, men vi må tilpasse oss situasjonen slik den er i dag. Og så er vi kjempeglade for å faktisk kunne møtes ansikt til ansikt igjen, sier koordinator Kay Morten Hustvedt.

Møtested Oslo Øst hadde sitt første treff etter sommeren 18. august, og det var fulltegnet. - I slutten av september flytter vi til nye og større lokaler, og da forventer vi å kunne romme 15 besøkende av gangen. Det blir bra, sier Hustvedt. I vår arrangerte møtestedet flere digitale treff. Men nå gleder koordinatoren seg til en høst med mulighet for å samles fysisk igjen.

Sommeråpent i Fransiskushjelpen

Etter en annerledes vår står fellesferien for tur. I Fransiskushjelpen skal både pasienter og sørgende få hjelpen de har behov for i sommer. De fleste av tjenestene holder åpent som normalt gjennom hele sommeren.  

Både Sykepleie på hjul (bildet), Pleietjenesten og Sorgtjenesten holder åpent hele sommeren

– Vi tar ikke sommerferie fra vårt samfunnsoppdrag, sier generalsekretær Lise Tørnby.

Hun forteller at både alvorlig syke pasienter som ønsker å være i eget hjem, samt rusbrukere på gata vil få helsehjelp som normalt gjennom sommeren. Både Pleietjenesten og Sykepleie på hjul holder åpent hele fellesferien. Også sørgende som trenger samtaler er velkomne til å ta kontakt. I år er det bare Møtested Oslo Øst og Familiehjelperen som tar noen ukers sommerpause.

- I Sykepleie på hjul tilbys helsetjenester på gata til rusavhengige. Om sommeren ser vi ofte at det er mange ute, og at det kommer flere utenbys fra. Når man ikke kjenner tilbudene i Oslo er det ekstra viktig med en oppsøkende tjeneste som kan fange opp disse pasientene, og veilede videre i systemet ved behov, sier Lise Tørnby. – Vi etterstreber derfor alltid å ha sommeråpent, og gleder oss til å møte pasientene ute i år også.

- Det samme gjelder vår hjemmehospicetjeneste. Alvorlig sykdom er like tilstedeværende på sommeren, og vi er tilgjengelige for våre pasienter 24 timer i døgnet- 365 dager i året. Økt hjemmetid for alvorlig syke er alltid en prioritet for oss, sier generalsekretæren videre.

Tørnby forteller at Fransiskushjelpen i år også har sett behovet for å opprettholde drift i enkelte av de frivillige tjenestene. En ansatt vil derfor tilby samtaler for sørgende gjennom sommeren. - Sorg kan bli forsterket når de faste rutinene endrer seg og mange går i ferie. Nå har vi i tillegg hatt en veldig annerledes vår hvor vi en periode var nødt til å flytte tilbudet vårt over på digitale plattformer. Derfor synes vi det er ekstra viktig at man kan ta kontakt og få en sorgsamtale ansikt til ansikt denne sommeren, avslutter generalsekretæren.

Fransiskushjelpen tok viktig samfunnsansvar- selv om det kostet økonomisk

Både Sykepleie på hjul (bildet) og Pleietjenesten har holdt åpent som normalt under hele koronaepidemien. foto: torstein ihle

Da koronaviruset ble oppdaget i Norge endret hverdagen seg kraftig for de fleste, og mange flyttet kontoret hjem. Men helsearbeidere i frontlinjen kan ikke ha hjemmekontor. De første retningslinjene for å hindre spredning av koronavirus i Fransiskushjelpen ble derfor utarbeidet i begynnelsen av mars, og målet var å sikre at tilbudene til pasientene ble opprettholdt.

Generalsekretær Lise Tørnby forteller: - Å hindre smittespredning og sikre drift av våre kjerneoppgaver var den viktigste prioriteringen for Fransiskushjelpen våren 2020. Både Sykepleie på hjul og Pleietjenesten har holdt åpent som normalt hele tiden. Frivillige tjenester flyttet deler av driften sin over på digitale plattformer.

- Gode retningslinjer og smarte løsninger for å hindre smitte blant de ansatte gjorde at vi unngikk å måtte stenge helsetilbudene, sier Tørnby. – Det har tidvis vært stor arbeidsbelastning for de ansatte, og mange har strukket seg langt. Vi er svært takknemlige for innsatsen. Det viktigste for oss var å sikre at våre pasienter ikke ble skadelidende, og at både rusavhengige på gata og pasienter i livets siste fase fortsatt fikk tilbudene de har krav på.

Hun forteller at koronaepidemien har kostet organisasjonen økonomisk. – På grunn av økt etterspørsel har vi levert flere timer denne tiden enn på samme tid ifjor. I tillegg har vi hatt økte utgifter i forbindelse med innkjøp av ekstra materiell og innleid ekstrapersonell, sier Tørnby.

Generalsekretæren både håper og tror at Fransiskushjelpen har kommet styrket ut av koronakrisen. Hun forteller at det har vært tett og god kontakt med både Oslo kommune og Helsedirektoratet underveis. - Pleietjenesten, vårt hjemmehospicetilbud, opplevde økt pågang under koronaepidemien. Vi er glade for at vi klarte å møte etterspørselen og å ta vårt samfunnsansvar. Dette viser hvor viktig ideell sektors rolle er i å utfylle de offentlige tjenestene, både i krisesituasjoner og ellers. Og vi er selvfølgelig glade for å kunne bidra, sier Tørnby.  

Nå fortsetter det viktige arbeidet: – Nå nærmer driften seg normalt, også i frivillige tjenester. Noen tilbud er flyttet over på digitale plattformer, og enkelte møter og samlinger blir avholdt i større lokaler. Vi følger norske myndigheters råd, og mange av våre ansatte har fortsatt hjemmekontor. Men mye er oppe og går igjen allikevel. Nå gleder vi oss til høsten. Da fortsetter vi å jobbe aktivt for å tilpasse driften slik at alle våre brukere og pasienter skal bli møtt, avslutter Tørnby.

Vi søker nye sorggruppeledere!

Foto: Toimetaja tõlkebüroo

Fransiskushjelpen driver Norges største sorgstøttetjeneste. Årlig går ca 350 personer i sorggrupper hos oss. Gruppene møtes noen timer hver 3. uke og ledes av frivillige som selv har mistet noen. Nå trenger vi nye frivillige som kan lede grupper for de som har mistet ektefelle/partner.

Kunne du tenkte deg å lede en sorggruppe? Vi trenger deg som ønsker å være tilstede for mennesker som opplever en livskrise. Det er en fordel om du selv har gått i sorggruppe.

Ta kontakt med fagansvarlig Marianne på sorg@fransiskus.no eller telefon 40 44 89 05.

Tusen takk for alle bidrag!

- De siste ukene har vi sett en økning i antall innsamlinger til vårt arbeid på Facebook. Det er vi utrolig takknemlige for, sier generalsekretær Lise Tørnby. Hun er glad for at så mange ønsker å bidra til Fransiskushjelpens arbeid.

- Det er både folk som ønsker seg bidrag til oss i stedet for bursdagsgaver, men også noen som bare samler inn penger til arbeidet vårt, sier generalsekretæren.  – Vi har lenge vært i en spesiell situasjon, og i Fransiskushjelpen har vi hatt fokus på å opprettholde tilbudene til våre pasienter og brukere. Det har folk lagt merke til, og de ønsker å bidra. Vi tror jo det er fordi de synes vi gjør en viktig jobb, sier Tørnby. Hun legger til at det er i tider som dette at dugnadsånden virkelig kommer til syne. - Det er godt å oppleve den støtten vi ser fra samfunnet rundt oss. Det setter vi stor pris på. Tusen takk for alle bidrag, avslutter Lise Tørnby.

Vil du støtte vårt arbeid? Trykk her.

Økt pågang til hjemmehospice under koronaepidemien

Samtidig som flere sykehus i hovedstaden melder at de er bekymret for nedgang i henvendelser under koronaepidemien, erfarer Fransiskushjelpens hjemmehospice det motsatte.

- Vi har en økning i henvendelser fra pasienter som vil være hjemme i livets siste fase, sier generalsekretær i Fransiskushjelpen, Lise Tørnby. For første gang har tilbudet om hjemmehospice nå opprettet ventelister.

Saskia Berdahl, fagansvarlig for palliasjon i Fransiskushjelpen, sier det slik:  – Vi har for tiden stor pågang og har opprettet ventelister. Det er første gang vi opplever det, forteller hun, og tror den store pågangen kan skyldes flere ting. – For det første finnes det en usikkerhet rundt smitte og smittespredning på sykehjem og sykehus. Mange av våre pasienter opplever det tryggere å være i eget hjem, sier Berdahl og legger til at det også har vært besøksforbud på sykehusene under koronaepidemien.

Målgruppen til Fransiskushjelpens hjemmehospicetjeneste er alvorlig syke pasienter i livets siste fase. Palliative tjenester gis til disse pasientene. - De fleste opplever hjemmet som den beste ramme for privatliv, integritet og normalitet. Kanskje blir dette enda tydeligere nå koranaepidemien rammer, og er grunnen til at stadig flere ønsker våre tjenester. Vi er glade for å kunne bidra til at det oppleves trygt og godt å være hjemme, med god symptomlindring og hjelp, sier Berdahl.

Siden koronaviruset først ble påvist har antall henvendelsene gått jevnt og trutt opp.  De siste ukene har behovet for avlastning på natt vært stort, og det har ikke vært mulig å tilby nattevakter til alle som ønsker det. Mange familier har tatt kontakt med oss på kveld og natt for rådgivning og trygghet, og bakvaktene har blitt svært travle. I tillegg er det altså utarbeidet ventelister for inntak av nye pasienter.

- Hvorvidt dette alene skyldes korona, eller er en del av en større trend, der stadig flere ønsker å være hjemme når de er alvorlig syke og gjerne også dø hjemme, er for tidlig å si, sier generalsekretær Tørnby. Hun påpeker at Fransiskushjelpen i fjor opplevde en økning på 40% i hjemmedød, og at mange da fikk god og trygg hjemmetid. Nå går det mot ny økning. - Hvis det fortsetter slik vil vi nok få en økning på pasienter som dør i eget hjem i år også, avslutter Tørnby.

Stortingsmelding om lindrende behandling og omsorg

I går la regjeringen frem stortingsmelding 24 (2019-2020): Lindrende behandling og omsorg. Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve.

– Vi har jobbet med lindrende behandling i hjemmet i over 40 år, og er glade for at regjeringen setter temaet på dagsorden, sier generalsekretær i Fransiskushjelpen, Lise Tørnby. – Nå blir det spennende å se hva Stortinget beslutter.

Stortingsmeldingen legger opp til valgfrihet for pasienter i livets siste fase, og det synes Tørnby er fint. – Mens noen føler seg tryggest på institusjon, er det for mange hjemmet som er den beste rammen for privatliv, integritet og normalitet. Å kunne være hjemme gir også en unik mulighet til å tilbringe tid med sine nærmeste på egne premisser.

Hun understreker at en forutsetning for å kunne være hjemme er god lindring og omsorg. – I Fransiskushjelpens hjemmehospice er vi opptatt av å tilrettelegge for god livskvalitet i livets siste fase. Med sykepleiere og helsefagarbeidere med spesialkompetanse på kreft og palliasjon, og mange års erfaring med faget, er den siste tiden før døden på mange måter vårt spesialfelt. Fransiskushjelpens hjemmehospice har under koronaepidemien hatt høyt trykk og en økning i antall henvendelser. I fjor var det også en økning på 40% av innskrevne pasienter som døde i eget hjem. Om det er en ny trend gjenstår å se.

- Tid, kompetanse og tilgjengelighet er nøkkelfaktorer for å lykkes med økt hjemmetid med god livskvalitet for alvorlig syke. Vi håper Stortinget legger til rette for at vi i Fransiskushjelpen kan fortsette å tilby dette kommende årene, avslutter Tørnby.

Stortingsmeldingen kan leses her.

Digitale kaffetreff med Møtested Oslo Øst

På Møtested Oslo Øst er det vanligvis samling hver tirsdag ettermiddag på Ensjø. Siden koronarestriksjonene ble innført 12. mars har det ikke vært mulig å gjennomføre de ukentlige treffene. Men nå har gruppa begynt å møtes digitalt i stedet. - Det har vært veldig hyggelig å samles igjen, selv om det er over skjerm, forteller koordinator på Møtested Oslo Øst, Kay Morten Hustvedt.

Målgruppen for tiltaket er kreftsyke og deres pårørende, og vanligvis spiser deltakerne felles middag, har trim og hører på foredrag. De siste ukene har møtestedet vært arrangert som et digitalt kaffetreff- med stor suksess.

– Alle er glade for å se hverandre. Det har vært veldig fint, sier Hustvedt. Han forteller at de er færre nå enn på de vanlige samlingene. – Noen sliter med hørsel, mens andre synes teknologien er utfordrende. Vi veileder så god vi kan for at flest mulig av de som har lyst skal komme seg på nett.

Hustvedt sier at de som har kommet seg online melder om gjensynsglede og setter pris på samlingene. På tirsdag blir det nytt møte.  – Det er ikke det samme som å møtes ansikt til ansikt, men det er bedre enn ingenting. Vi gleder oss, avslutter koordinatoren.

Kay Morten Hustvedt er koordinator for Møtested Oslo Øst

Koronatesting i Oslos åpne rusmiljø

Sykepleier Anette Nauf er klar for å teste for korona

Fra og med mandag 27. april tester Fransiskushjelpens Sykepleie på hjul mennesker i Oslos åpne rusmiljø for korona. I samarbeid med Velferdsetaten i Oslo Kommune er den rullende bilen til Sykepleie på hjul en av aktørene som nå tester for covid-19. Målgruppen er mennesker som oppholder seg i det åpne rusmiljøet og har symptomer på korona.

 – Nå har Oslo Kommune bedt om bistand for å få testet noen av de mest utsatte på gata i Oslo, og da er vi er glade for å kunne bidra, sier Gunnar Thingnes, fagansvarlig på rus i Fransiskushjelpen. Målet er å teste folk som oppholder seg i det åpne rusmiljøet i Oslo, og som har feber, luftveisplager eller andre symptomer.

- Vi vet at våre pasienter tilhører en gruppe som ikke alltid klarer å benytte seg av helsevesenet på samme måte som resten av befolkningen. Men vi opplever at vi har høy tillit i rusmiljøet og ofte kommer i kontakt med de som kanskje faller mellom to stoler. Derfor synes vi det er fint få lov til å bistå med testing på gateplan, sier Thingnes.

Sykepleie på hjul har hatt åpent som normalt de siste ukene, og har ingen planer om å gjøre endringer i driften i tiden fremover heller. – Likeverdige helsetjenester for alle uavhengig av livssituasjon er utrolig viktig. Vi håper at vi kan fange opp eventuell koronasmitte hos noen av byens mest utsatte, og dermed sørge for at de som trenger det får god oppfølging, forteller Thingnes.

Generalsekretær i Fransiskushjelpen, Lise Tørnby, er også fornøyd med at organisasjonen nå kan bistå med koronatesting. – Dette viser et godt og viktig samspill mellom stat, kommune og ideelle aktører som oss. Vi takker for tilliten og muligheten til å utføre vårt samfunnsoppdrag, sier Tørnby.

Flere medier, inkludert Adresseavisen og Nettavisen, har omtalt saken.

Å være frivillig gir mening

«Det gir meg mening å være frivillig hos dere. Det kobler meg til det som er selve livet, nemlig det å være til stede og ha tid. I tillegg får jeg gleden av å føle meg ønsket og satt pris på»

Dette sier en av de mange frivillige i Fransiskushjelpen. Organisasjonen har frivillige i alle sine tjenester. Årets undersøkelse blant frivillige viser at de trives og at de opplever det attraktivt og meningsfylt å være frivillig i Fransiskushjelpen. En annen frivillig sier:

«Tanken om å være til nytte og glede for mennesker i en vanskelig situasjon, samt oppleve gleden av å kunne gi, gjør at jeg er frivillig. Jeg synes en amerikaner uttrykte noe av essensen da jeg fortalte henne at jeg jobbet som frivillig. Hun sa: «good for you!»

– Å ha frivillige som en del av vår virksomhet beriker våre tjenester, sier Aksel Øhrn, leder i frivillige tjenester. – Den beste medisinen for et menneske er et annet menneske, sier han videre.

I forhold til årets frivillighetsundersøkelse er Øhrn opptatt av å takke alle frivillige som har tatt seg tid til å svare. Nå skal resultatene gås nøye gjennom slik at tilbakemeldingene kan brukes til å gjøre det enda bedre å være frivillig hos Fransiskushjelpen.

– Noen har oppgitt at de setter pris på og ønsker flere samlinger og kurs. Det tar vi med oss. I tillegg poengterer flere viktigheten av å bli sett og fulgt opp. Heldigvis oppgir 95% at de i svært stor eller i stor grad trives som frivillig hos oss. Det er flott!

Øhrn forteller videre at Fransiskushjelpen er avhengig av gode og stabile frivillige, og at frivilligheten er avgjørende for Fransiskushjelpens arbeid. – Da Fransiskushjelpen startet i 1956 var alle engasjert på frivillig basis. I dag har vi en god blanding av ansatte og frivillige. Han forteller at frivilligheten har verdifulle ringvirkninger i samfunnet.  – Frivillige er ikke bare viktige på grunn av jobben de gjør der og da. Det at vanlige medmennesker for eksempel er tilstede hos alvorlig syke kan bidra til å normalisere alvorlig sykdom og død. Det er også viktig. I tillegg bidrar frivilligheten til sosialt engasjement. Da er det avgjørende at de frivillige trives i sine roller og opplever oppgavene som meningsfylte, sier han.

En av de frivillige skriver også i tilbakemeldingene: - Jeg er stolt av å være frivillig i en så flott organisasjon som Fransiskushjelpen. Aksel Øhrn setter pris på tilbakemeldingene, og takker alle Fransiskushjelpens frivillige. Han avslutter: - Vi vil følge opp alle tilbakemeldingene, og ta det med oss i utviklingen av organisasjonen videre.

Årsrapport for 2019 er klar

Fransiskushjelpens årsrapport for 2019 er klar og kan leses her.

- Vi er glade for alt det gode arbeidet som er gjennomført i Fransiskushjelpen i 2019, sier styreleder Håkon Bleken. Håkon Bleken har vært styremedlem i Fransiskushjelpen i mange år, og har sittet som styreleder siden 2017. Han forteller at det er gjort viktig arbeid i alle Fransiskushjelpens avdelinger gjennom året, og at dette speiles godt i årsrapporten.

I årsrapporten for 2019 kan man blant annet lese at Sorgtjenesten deltok på seminar i København og at de gjennom hele året satt i referansegruppa for END- verdens største forskningsprosjekt på etterlatte etter narkotikarelatert død. Sykepleie på hjul begynte med testing for hepatitt C på gata og tok over 90 tester i løpet av året. Pleietjenesten hadde en kraftig økning i pasienter som fikk dø i eget hjem, samt gode resultater fra sin pårørendeundersøkelse.

I 2019 tok Lise Tørnby også over jobben som generalsekretær for Fransiskushjelpen. Styreleder Håkon Bleken er godt fornøyd med hennes innsats så langt. Det har vært fint å få Lise inn i Fransiskushjelpen, og vi er takknemlig for arbeidet hun har gjort så langt. Styret støtter Lise og hennes visjoner for organisasjonen, blant annet har hun satt i gang et strategiarbeid som inkluderer alle i Fransiskushjelpen og som vi håper vil gi en godt forankret felles forståelse av våre mål og hvordan vi kan samarbeide til det beste for å nå dem. Vi gleder oss til videre samarbeid med henne og resten av de ansatte i 2020, avslutter Bleken.