Nye retningslinjer i Fransiskushjelpen i forbindelse med smitteutbrudd i Nordre Follo

Nye retningslinjer er foreløpig gjeldende til og med 31.01:

Felles:

Alle ansatte som kan jobber på hjemmekontor hele uka.

Ansatte fra Nordre Follo skal ikke komme jobb. Dette gjelder to av våre ansatte.

Pleietjenesten:

Pleietjenesten har drift som tidligere.

Frivillige: Ingen besøk fra frivillige, heller ikke utendørs. Det er åpning for unntak i spesielle situasjoner, ta kontakt med leder hvis det er aktuelt.

Sykepleie på hjul:

Sykepleie på hjul har drift som normalt, men er stengt på kveldstid kommende uke.

Familiehjelperen:

Ingen besøk fra frivillige. Det er åpning for unntak i spesielle situasjoner, og ber frivillige ta kontakt med fagansvarlig hvis det er aktuelt.

Sorgtjenesten:

Ingen sorgsamtaler på kontoret, disse må flyttes til telefon eller utsettes. Sorggruppene fortsetter med digitale møter som tidligere. Ingen møter, heller ikke utendørs.

MOØ:

Fortsetter med digitale møter som tidligere. Ingen møter, heller ikke utendørs.

Langt flere døde hjemme i 2020

Vårt Land har omtalt denne saken, les her.

Aldri før har så mange alvorlig syke og døende i Oslo fått mulighet til å dø hjemme som i koronaåret 2020. Tallene våre viser en økning på over 60 prosent fra året før. Det er ny rekord.

– I 2020 døde 130 av Fransiskushjelpens pasienter hjemme. Det er en økning på mer enn 60 prosent fra 2019, da 81 pasienter døde hjemme. Går vi tilbake til 2018 var tallet 57. På to år er tallet altså mer enn doblet, forteller leder for Fransiskushjelpens hjemmehospice, Saskia Berdahl.  - Vi har sett tendensen over tid, men dette forsterket seg kraftig under korona, sier Berdahl.

- Vi tror den største enkeltårsaken til økningen i tallene våre i 2020 er korona. Mange har vært redde for å bli smittet, og har følt at det er tryggere å være hjemme. Med besøksrestriksjonene som har vært på sykehjem og sykehus, har mange også ønsket å være hjemme slik at de kan ha sine nærmeste rundt seg, sier Berdahl. - Tiden før livets aller siste dager er verdifull. Pasienter med kort forventet levetid ønsker å være mye sammen med sine nærmeste. Strenge besøksregler oppleves som vanskelig når en har kort forventet levetid, og begrenset besøkstid.

Flere henvendelser totalt

Fransiskushjelpen har ikke bare en økning i antall pasienter som dør hjemme, men også i antall henvendelser totalt.  – I 2020 har vi fått flere henvendelser enn vi har hatt kapasitet til å betjene. I perioder har vi måttet prioritere pasienter med svært kort forventet levetid. Mange ønsker i utgangspunktet å dø hjemme, og med besøksrestriksjonene som ble innført under korona, ble det nok aktuelt for enda flere i løpet av fjoråret, sier Berdahl.

Ny trend

De siste årene har stadig flere pasienter og pårørende ønsket mest mulig hjemmetid i livets siste fase. Tendensen er ikke ny, men har blitt kraftig forsterket under korona.

- Jeg tror vi ser vi en økende trend i samfunnet, sier Saskia Berdahl. - Helse- og omsorgskomiteen la frem sin stortingsmelding om palliasjon i fjor, så det er et økt fokus på lindrende behandling og hjemmedød fra politisk hold. Mange pasienter har kanskje ikke tenkt på at det er en reell mulighet å være hjemme i livets siste fase. Når samfunnsdebatten skaper rom for å snakke om at det er mulig å dø hjemme, fører det til at flere ønsker seg dette, utdyper Berdahl.

Krever god planlegging å dø hjemme

- For å skulle dø hjemme er man helt avhengig av å føle seg trygg. Er man alvorlig syk og skal dø hjemme må det derfor planlegges godt. Det krever mye av pårørende når det ikke er helsepersonell tilstede kontinuerlig, sier Berdahl. Hun understreker at en forutsetning for å kunne være hjemme er god lindring og omsorg. - Tid, kompetanse og tilgjengelighet er nøkkelfaktorer for å lykkes med økt hjemmetid med god livskvalitet for alvorlig syke, sier Berdahl.

Glad for at mange har fått muligheten

- Vi er glad for at så mange har fått muligheten til å dø hjemme med sine nærmeste rundt seg i 2020, sier generalsekretær Lise Tørnby. – I Fransiskushjelpen er vi opptatt av å tilrettelegge for god livskvalitet i livets siste fase. En forutsetning for å kunne være hjemme i denne fasen er godt samspill mellom pårørende og høyt profesjonaliserte fagfolk. Vi erfarer at vår spesialkompetanse på livets siste fase og døden gir den kunnskapen og tryggheten som må til for at pasienter og pårørende skal kunne velge hjemmedød. Økningen vi har sett i 2020 hva angår antall hjemmedød er markant, og vil trolig fortsette. Det er ingenting som tyder på at behovet vil bli mindre de kommende årene, sier Lise Tørnby.

Ensidig rusdebatt- innlegg i Dagsavisen

Foto: Torstein Ihle

Dette innlegget er trykket i Dagsavisen 18. januar 2021.

Gunnar Thingnes, leder i Sykepleie på hjul, Fransiskushjelpen

Aino Lundberg, leder i 24sju, Kirkens Bymisjon

Debatten om rusreformen og konsekvenser av denne er i gang. Det er gledelig at flere store medier nå setter temaet på dagsorden. Vi står foran et paradigmeskifte i hvordan vi ser på de av oss som bruker illegale rusmidler: vi går fra justis til helse. Rusreformen er viktig, og må debatteres grundig. Men så langt er debatten ensidig og forenklet. Hos NRK kan vi lese at «Narkotika til en gateverdi på 20.000 kroner kan bli lov å bære på seg – Fremskrittpartiet reagerer», mens Dagsavisen skriver «Mener rusreformen vil skape kjøpepress og flere narkoselgere». Sakene hopper bukk over hvem rusreformen er for og hva som er intensjonen med den. Som helsepersonell som jobber med de tyngste brukerne ser vi oss nødt til å nyansere denne fremstillingen.

Gjennom snart tjue år har Fransiskushjelpen og Kirkens Bymisjon jobbet tett på rusmiljøet i Oslo. Våre pasienter har akutte og kroniske sår og infeksjoner, nyresvikt og psykisk uhelse. Vi forsøker å bøte på dette med å stelle sår, behandle med substitusjonsmedikamenter ved behov, teste for hepatitt c, samtale og dele ut rent brukerutstyr – vi behandler og forebygger. Likevel er det et faktum at mennesker med samtidig rus og psykisk lidelse lever mange tiår kortere enn resten av befolkningen. Dette er våre pasienter, og de dør altfor tidlig.

Alle våre pasienter bruker illegale rusmidler. Mye av debatten rundt den foreslåtte rusreformen har hittil handlet mye om forebygging og arbeid mot rekruttering, som vi også ser at er betydningsfullt. Vi vil likevel understreke at vi er glade for at dette også blir en reform for de tyngste rusmiddelbrukerne, som lider aller mest under dagens ruspolitikk. Terskelverdiene, som nå debatteres kraftig, reflekterer dette. Disse er satt basert på informasjon fra kilder med praksisnær kjennskap til rusmiljøene, som Uteseksjonen og brukerorganisasjoner. Det gir de nye verdiene legitimitet og harmonerer godt med vår kunnskap om rusbruk i miljøene vi jobber. Det er helt nødvendig med disse verdiene for å kunne leve så normalt som mulig og slippe å oppsøke åpne rusmiljøer daglig. Lavere terskelverdier vil gjøre det vanskelig å bygge tillit mellom politi og brukere.

I lys av våre erfaringer er vi svært glade for at rusreformen med store bokstaver understreker at rus skal ut av justissektoren og inn i helsesektoren. Vår erfaring er nettopp at dersom rusmiddelbrukere skal få mulighet til å leve et verdig liv som medborgere i den norske velferdsstaten trenger de først og fremst å hjelpes, ikke straffes.

Det er både viktig og nødvendig for å skape en mer human oppfølging av rusmiddelbrukere i Norge. Det normative kan ikke lenger være styrende for måten vi hjelper medmennesker på. De som trenger hjelp må få den hjelpen de faktisk trenger, uten moralsk fortegn. Det er derfor godt å lese at forslaget til ny rusreform ser ut til legge opp til en mer kunnskapsbasert tilnærming til rusfeltet. Når vi nå debatterer rusreformen må vi ikke glemme hvem den er for og hva som er intensjonen med den.

Juleaksjonen 2020

- Jeg har vært med som frivillig siden jeg var barn, egentlig. Juleaksjonen begynte jo for over 20 år siden da min pappas bestemor, Brita, døde. Brita Paus stiftet Fransiskushjelpen. Da hun døde ville barnebarna, blant annet min pappa, gjøre noe i hennes ånd. Det har alltid vært veldig fint å være med på. Man føler jo at man får litt perspektiv på jula. Jeg tror det er mange har lyst til å hjelpe, men som ikke vet helt hva man kan gjøre eller hvordan man kan gjøre det. Med juleaksjonen gjør vi noe veldig konkret, og helt uten byråkrati. Vi som er med får selv sett reaksjonene når folk mottar pakkene. Vi ser at det er mange som trenger både maten og gavene de får, og at de blir veldig glade. Jeg skal selvfølgelig være med neste år også.

Enok Grova (17), frivillig i juleaksjonen

Lørdag 19. desember gikk juleaksjonen 2020 av stabelen. Hvert år stiller en rekke frivillige opp for å sortere, pakke og kjøre ut julepakker. Pakkene er fylt med mat, julegodteri, lys, blomster og ukeblader. I år fikk 102 mottakere tilknyttet Fransiskushjelpen julepakke. Alle gavene blir levert på døra. Vanligvis pleier de frivillige å komme inn på en kaffekopp og slå av en prat med de som har lyst på besøk, men i år var det munnbind, hansker og avstand som gjaldt.  

– Når man kjører ut pakker kommer man inn i hjemmene og får et innblikk i folks liv. Da ser vi at mange har mistet de de var glad i, og har lite nettverk igjen. Man jo litt grepet. Da er det er fint å kunne utgjøre en forskjell, forteller Jakob Grova, en av initiativtakerne bak aksjonen. Sammen med en rekke frivillige samler han inn både penger til innkjøp og innhold til julepakkene. Det blir sortert, pakket i esker og kjørt ut til mottakerne en lørdag i midten av desember hvert år. Alt arbeidet som gjøres er frivillig.

- Som barn tok bestemor oss med på førjulsbesøk til mennesker som trengte det. Nå viderefører vi hennes engasjement og tradisjon. I dag er det våre barn som er med på aksjonen. Det er en fin førjulstradisjon for alle involverte, avslutter Jakob.

Også mottakerne av pakkene er fornøyde. - Tusen takk for den flotte pakken. Jeg er takknemlig, og dette hjelper stort i en vanskelig tid, skrev en av de som fikk besøk på lørdag.

"Når man jobber med hjemmedød kommer man inn i livene til folk på en helt annen måte enn man gjør på et sykehus"

- Når man jobber med hjemmedød kommer man inn i livene til folk på en helt annen måte enn man gjør på et sykehus. Det blir så tett på, og det blir tydelig hvordan folk har levd livene sine. Det kan være rørende å få være med på. Å kunne bidra til å bevare det personlige den siste tiden i noens liv, det er veldig fint. Når en pasient skal få sykehusseng inn i stua, for eksempel, så kan de si «men den kan ikke stå der, det passer ikke». Det ville man kanskje ikke sagt på et sykehus. Og det liker jeg godt. Det gir pasientene spillerom, og det blir på deres premisser. Vi som helsepersonell er gjester. Vi kommer inn, men vi skal også ut igjen. Det kan være krevende for pårørende å stå i, men det er noe unikt ved det. Det gir familien og pasienten rom til å være bare de.  

Man får jo et avklart forhold til døden når man jobber med det vi gjør. Det å møte mennesker på samme alder, eller som man kan kjenne seg igjen i, for eksempel hvis man har barn som er like gamle, det gjør jo inntrykk. Jeg er også mor, så det setter seg i deg når noen mister barnet sitt. Men det føles viktig å kunne være en hjelper i en sånn situasjon. Grunnen til at jeg søkte jobb hos Fransiskushjelpen var nettopp det at jeg hadde lyst til å jobbe med faget mitt hjemme hos folk. Det å kunne skape den tryggheten som gjør at man får til den siste tiden hjemme, det gir mening for meg. 

Krishnagana Nagarasa (37), kreftsykepleier i Fransiskushjelpen

Vil du støtte arbeidet vårt?

Meld deg som frivillig eller gi en sum her.

Ny strategi 2021-2023 vedtatt

Strategi 2021-2023 med hovedmål knyttet til identitet, frivillighet, fag/kompetanse og organisasjon er vedtatt. Det bestemte et enstemmig styre i Fransiskushjelpen den 24.11.2020. Strategien er et resultat av en inkluderende prosess som har foregått gjennom året.  

- Nå gleder vi oss til å jobbe målrettet med strategien de neste årene, sier generalsekretær Lise Tørnby. Denne skal være førende for arbeidet i organisasjonen fra 2021 og ut 2023.

Strategien er et resultat av et inkluderende arbeid i organisasjonen. Tirsdag 4. februar var alle ansatte, styremedlemmer og frivillige invitert til første strategisamling. Tema for denne første samlingen var Fransiskushjelpens identitet og egenart, og ble ledet av Signe Marie Riiser. Rundt 30 ansatte, frivillige og styremedlemmer var tilstede.

- Vi ønsket å gjøre et strategiarbeid i Fransiskushjelpen for å sikre at vi vet hvor vi skal i organisasjonen og hvordan vi skal komme oss dit. Det er viktig for å kunne jobbe målrettet de neste årene, forteller Tørnby. Hun har tidligere utarbeidet flere strategier sammen med tidligere arbeidsgivere, og så frem til å gjøre det samme i Fransiskushjelpen.

Den 25. august var det ny samling, den gangen med koronavennlig avstand og et utvalg ansatte, frivillige og styremedlemmer. – På denne samlingen ble det det klart at vi ønsket å tydeliggjøre Fransiskushjelpens identitet og egenart, sier Tørnby. - Slik kan forhåpentligvis flere bli kjent med arbeidet Fransiskushjelpen gjør og bruke oss ved behov. Vi ønsker oss også en tydeligere samfunnsstemme på våre fagområder palliasjon, sorg og rus, sier generalsekretæren videre. - Til sist ble det ble klart at vi vil arbeide systematisk med å videreutvikle og kvalitetssikre hele Fransiskushjelpens arbeid, med særlig vekt på fag og frivillighet.

Etter den siste samlingen ble det utarbeidet et strategidokument. Dokumentet ble godkjent på styremøte 24.11 og er førende når det lages handlingsplaner de neste årene. – Nå skal dokumentet brukes aktivt de neste årene. Vi ser vi frem til å implementere hovedmålene fra strategien i alt vårt arbeid fremover, avslutter Lise Tørnby.

Strategien kan leses her.

"Du må ringe Sykepleie på hjul, de kan hjelpe deg"

- For noen uker siden ringte telefonen. «Jeg trenger hjelp, jeg står her», sa personen. Min første tanke var at dette trolig ikke er noe vi kan løse. Jeg forsøkte å be vedkommende kontakte legevakta. Men personen fortsatte: «Jeg står ved Oslo city, kan dere ikke komme og hjelpe meg?» Så var det noe i stemmen som gjorde at jeg tenkte ja, men vi har jo tid nå, så da gjør vi det.

Da vi kom dit møtte vi en veldig ung jente, som var kjempefortvilet og hadde mye angst. Hun fortalte at hun var på besøk hos et familiemedlem i Oslo, som også er i rusmiljøet. Hun hadde vært der noen dager, og satt sprøyter. Hun var så redd. Hun følte at det hadde skjedd noe med kroppen, en rar følelse, kanskje det var noe i sprøytene hun hadde tatt. Familiemedlemmet hadde sagt: «du må ringe Sykepleie på hjul, de kan hjelpe deg». Vi hadde våre mistanker om hva det kunne skyldes, men hun trengte legetilsyn. Så vi fulgte henne til legevakten og fortalte hva det gjaldt. Da vi dro sa hun bare: «tusen takk for at dere hørte på meg».

Jeg hadde ikke merket på stemmen hennes at det var en så sårbar situasjon som skulle møte oss. Hadde det vært en travlere dag hadde vi kanskje ikke hatt muligheten til å oppsøke henne. Når noen som ikke er vant til å være i Oslo, som er så ung og sårbar, og står med panikk i sentrum- det føltes viktig å være der for denne personen akkurat da. Det er jeg veldig glad for at vi kunne.

Det er mange episoder som gjør inntrykk på meg. Noen av de vi møter har et negativ forhold til relasjoner og kan oppleves avvisende. Ofte er vi de som kan bruke den tiden det tar å komme i posisjon til å hjelpe. Vi har tid, og vi tar oss tid. Selv om det ikke alltid er noe fysisk vi gjør, kan vi være noen folk stoler på og føler seg sett av. Jeg føler meg veldig heldig som har denne jobben, og som får møte så mange kloke, interessante og fine folk som det er i dette miljøet. Mitt inntrykk er at mange utenforstående tenker at jeg først og fremst har en tøff jobb. Men mest av alt er den fin, hyggelig og ikke minst meningsfull.

Maria Helseth Greve (35), sykepleier i Sykepleie på hjul, Fransiskushjelpen 

Vil du støtte arbeidet vårt?

Meld deg som frivillig eller gi en sum til vårt arbeid.

Maria har jobbet i Fransiskushjelpen i snart to år

Sykepleien skriver om Fransiskushjelpen: Flere ber om å få dø hjemme

Besøksrestriksjoner på sykehus og sykehjem pekes ut som en mulig årsak til at flere nordmenn nå ønsker å tilbringe sine siste dager i eget hjem, skriver tidsskriftet Sykepleien i en sak som ble publisert 16. november.

Et gjennomsnittlig år dør ca 60 av Fransiskushjelpens pasienter i eget hjem. Antallet økte til 81 i fjor, men allerede i starten av november i år, var tallet 107. Fagansvarlig på palliasjon, Saskia Berdahl forteller at Fransiskushjelpen mottar 10–15 forespørsler hver måned fra folk som ønsker å dø hjemme. Dermed ligger vi an til å passere 130 hjemmedødsfall innen året er omme.

Berdahl mener det kan være flere grunner til økningen, deriblant smitteverntiltak på institusjoner som følge av koronapandemien.

– For noen har besøksrestriksjoner på sykehus vært en faktor, sier hun. I tillegg forteller hun:

– Mange oppgir at når man er hjemme, kan man selv bestemme hvor mange som kan komme på besøk og hvor lenge besøket skal vare.

Hjemmedød og lindrende behandling har i høst fått økt oppmerksomhet i forbindelse med stortingsmelding 24 som var til høring i Helse- og omsorgskomiteen i oktober. Fransiskushjelpens høringssvar kan leses her.

Også Kreftforeningen uttalte seg i saken i Sykepleien, som kan leses i sin helhet her.

Covid-19 og status på våre tjenester

Med nye restriksjoner fra myndighetene er vi nødt til å ta forhåndsregler også i Fransiskushjelpen. I forbindelse med nedstengningen av Oslo er dette status på våre tjenester frem til 31.12.2020:

Pleietjenesten opprettholder drift som normalt. Pasienter som ønsker det kan også få besøk av en frivillig. Besøkene forutsetter et gjensidig ønske om dette, og gjennomføres med smittevernstiltak.

Sykepleie på hjul opprettholder drift som normalt, både på dag og kveld. Våre åpningstider er mandag-fredag 08.30-16.00, med kveldsåpent frem til kl 22 på mandager og onsdager.

Sorggruppene holdes digitalt. I høst leide vi større lokaler for at alle deltakere skulle kunne holde god avstand. Med de nye restriksjonene avlyser vi fysiske møter, og går over til digitale plattformer for alle grupper.

Familiehjelperen opprettholder drift som normalt. Familier som ønsker og trenger det skal fortsatt få hjelp av frivillige. Besøkene forutsetter et gjensidig ønske om dette, og gjennomføres med smittevernstiltak.

Møtested Oslo Øst går digitalt. Vi arrangerer ukentlige digitale kaffetreff for kreftpasienter og pårørende som ønsker å delta.

Allehelgen- I år sørger vi digitalt

Skrevet av Lise Tørnby, generalsekretær

Å miste noen er ingen liten sak. Hvert år, ved inngangen til en av årets mørkeste måneder, minnes vi de som har gått ut av tiden. Noen har mistet en livsledsager i året som ligger bak oss. Andre har mistet et barn eller et søsken for flere år siden. Alle tenner vi lys for å minnes de vi hadde kjær, og som fortatt lever sammen med oss utenfor tid og rom. 

Allehelgensdag. Det er tid for Allehelgensdagen. Tid for å tenne lys på gravplasser og i kirkerom. Tid for å sørge og for å takke for det som har vært. Som alt annet i 2020 preges også Allehelgensdagen av begrensninger og restriksjoner. Denne dagen gir oss vanligvis muligheten for å møtes. I Fransiskushjelpen pleier vi å markere dagen med et felles måltid, samvær og lystenning. I år får vi ikke det til, men må finne nye måter å være sammen på. Det være seg utendørs lystenning, en telefon til noen som er midt i sorgen eller en digital sorggruppe. 

Digital sorg. For den som sørger er den beste medisin ofte et annet menneske. Folk trenger folk. Det å dele sorgen med et annet menneske, er avgjørende for at sorgen ikke skal bli lammende. Sorgen kan deles i møte med venner og familie eller i mer strukturerte sorggrupper, der man får tid og rom til å dele erfaringer med andre som også sørger. Ved å sette navn på tanker og følelser, og bli lyttet til, forebygges risikoen for å utvikling av større problemer senere. Men hva skjer når de som sørger og går i sorggruppe, ikke lenger kan møtes ansikt til ansikt?  

Vi har drevet sorggrupper siden 1987. Men digitale sorggrupper var helt nytt for oss da vi startet opp med tilbudet i vår. Under koronakrisen ble vi tvunget til å tenke nytt og ta i bruk teknologien. Vi var usikre på om det ville være mulig å dele sorgerfaringer på denne måten. Sorg er personlig og angår oss på et svært dypt plan. Vår erfaring så langt er at det for de aller fleste har vært langt bedre å møtes digitalt enn ikke å møtes i det hele tatt. 

Færre fysiske møter. Gjennom deltagelse i digitale sorggrupper har man kontakt med andre i samme situasjon. De som deltar får bekreftet at det man sliter med i forbindelse med sorgen, er normalt. Mange får tilbake troen på at det er mulig å gå videre, selv om sorgen akkurat nå virker lammende på livet. Ved å se på andre med lenger fartstid i sorgarbeidet, tennes troen på at man selv kan komme gjennom det som ikke er til å holde ut. Det skjer også i digitale sorggrupper.  

Samtidig er det slik, med utgangspunkt i våre erfaringer så langt, at digital sorgstøtte fordrer at deltagerne også møtes fysisk med jevne mellomrom. Sommeren gav oss slike møter. Nå kommer nye vinterbegrensninger. Det skal igjen bli vanskeligere å møtes ansikt til ansikt. Da er vi glade for å kunne bygge videre på erfaringer fra i vår, og jobbe videre med kunsten å dele, sørge og være tilstede for hverandre på digitale flater. 

Innlegget er trykket i Vårt Land 31. oktober, og kan også leses her.

Panelsamtale om hjemmedød

Fra venstre Ellen Aasheim, Ellen Halvorsen, Astrid Rønsen og Liv Bjørnhaug Johansen.

Lørdag 10. oktober, på verdensdagen for hospice og palliasjon, arrangerte sykepleiernes fagtidsskrift, Sykepleien, og Hospiceforum Norge panelsamtale om hjemmedød. Sykepleier Ellen Aasheim fra Fransiskushjelpen var en av paneldeltakerne.

I den nye stortingsmeldingen om palliativ omsorg står det: «Den enkelte skal ha større valgfrihet til å bestemme hvor man ønsker å være i livets siste fase, og hvor man ønsker å dø. Det gjelder også om man ønsker å dø hjemme.» I dag får de færreste oppfylt et slikt ønske. Norge er nemlig dårligst i Europa på hjemmedød. Hvorfor er det sånn? Og hva skal til for at flere skal få dø hjemme?

Sykepleier Ellen Aasheim fra Fransiskushjelpen var en del av panelet som diskuterte temaet på Kulturhuset i Oslo. Debatten ble i tillegg streamet live og tatt opp som podcast. I panelet satt også Astrid Rønsen, leder for tverrfaglig utdanning i palliasjon på NTNU Gjøvik og Ellen Halvorsen, sykepleier i kommunehelsetjenesten i Drammen kommune. Debatten ble ledet av sykepleier og temaredaktør i Sykepleien, Liv Bjørnhaug Johansen.

Ellen Aasheim har jobbet med alvorlig syke og døende i hjemmet i Fransiskushjelpen i 19 år. Hun pekte blant annet på tid, tilgjengelighet og kompetanse som tre grunnpilarer for å få til en god hjemmedød. Ellen fortalte også hvor viktig det helhetlige perspektivet er for å få til en verdig hjemmedød.

Hele panelsamtalen kan høres som podcast her.

Hvem lar seg inspirere av en munk fra middelalderen i vår tid?

Den 4. oktober er det minnedag for den hellige Frans av Assisi. Frans var rikmannssønnen fra Italia som fikk en religiøs oppvåkning og endret livet sitt radikalt. Han gav avkall på alt han eide og stilte seg på de fattiges side. 

Inspirert til radikal nestekjærlighet i Oslo

Fransiskushjelpens grunnlegger Brita Paus var sterkt inspirert av munken fra middelalderen da hun i 1956 begynte med hjelp i hjemmene til medmennesker på Oslo østkant. Paus brant for de som trengte det mest; syke, eldre eller andre som hadde kommet i vanskeligheter. Hun ønsket å etablere et arbeid der Frans av Assisi sin ånd kunne bringes videre. I tett dialog med fransiskanerne på Grønland ble organisasjonen som fikk navnet Fransiskushjelpen etablert. «Alle skjønner hva det dreier seg om», sa Paus. «Det handler om å være til for den enkelte».

Barmhjertighet utøves best med beina

På samme måte som Frans søkte innflytelse gjennom måten han levde på, og ikke gjennom ord, var Brita Paus opptatt av at barmhjertighet utøves best med beina. Sammen med frivillige ønsket hun å gi omsorg til mennesker som falt utenfor samfunnets etablerte ordninger. Samtidig som Paus var tydelig på at Frans var hennes forbilde, var hun krystallklar på det ikke skulle forkynnes. Hun oppfordret sine med medhjelpere til å «legge bibelen i veska og være et medmenneske» når det skulle utøves nestekjærlighet i praksis.  

Vår tid

Fremdeles finnes det mennesker i Oslo som lar seg inspirere av denne munken fra middelalderen. Både ansatte og frivillige i Fransiskushjelpen søker å hjelpe, lindre og være tilstede for mennesker i livets ytterste grense. I det pågående strategiarbeidet stiller vi oss spørsmålet på nytt- hva vil det egentlig si å jobbe i Frans av Assisi ånd? Hvordan kan vi la oss inspirere av Frans i vårt arbeid i dag?

Så langt i arbeidet holder vi fast at vår hjelp skal gis alle, uansett trostilhørighet. Vi vil fortsette å fylle tomrom der det offentlige ikke strekker til i det moderne samfunnet. Og vi skal ha tid til de medmenneskene som trenger vår hjelp.

Hva er radikal nestekjærlighet?

Radikal nestekjærlighet kan kanskje tolkes som at man må selge alt man eier, for deretter å stille seg på de fattiges side og kjempe mot fattigdom og urettferdighet? Frans forfektet at den som ville være fullkommen måtte selge alt han eller hun eide og gi det til fattige.

Vi mener at i vår tid handler radikal nestekjærlighet også om å ta seg tid. Tid til å hjelpe, lindre og være tilstede. Tid nok til å være nær medmennesker i livets siste fase. Tid til å samtale med de som har mistet sine kjære. Radikal nestekjærlighet handler også om å være tilstede blant rusbrukere på gateplan i Oslo, uten krav eller mål om rusfrihet. Å være nær, gi sykepleie, sårstell og oppmerksomhet handler om, i både Frans og i Brita Paus’ ånd, å ha respekt for de man hjelper.

Kanskje er det en radikal motsats til det hektiske livet som preger de fleste av dagene våre.

Hjemmedød for alle?

Foto av Nina Hill/unsplash

Fransiskushjelpen deltok på høring om Stortingsmelding 24- Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve den 30. september. Vårt høringssvar kan du lese her.

Denne kronikken ble trykket i Vårt Land 26. september, og kan leses her.

Skrevet av Lise Tørnby, generalsekretær

Neste uke er det høring om stortingsmelding 24 i helse- og omsorgskomiteen. Meldingen omhandler lindrende behandling og omsorg, og tar til orde for økt valgfrihet i livets siste fase. Flere som ønsker det skal få dø hjemme.

Norge er på bunnplassering i Europa når det kommer til hjemmedød. Samtidig ønsker mange alvorlig syke nettopp å være hjemme fremfor på sykehus i livets siste fase. I Fransiskushjelpen har vi de siste årene registrert en økning i alvorlig syke som ønsker å dø i eget hjem. Under koronakrisen i vår ble dette enda tydeligere. For første gang i historien måtte vi opprette ventelister for inntak av nye pasienter.

Flere ønsker å dø hjemme

Økningen i antall alvorlig syke som ønsker å dø hjemme, viser seg også i tallene våre. Så langt i år er det en økning på over 20 prosent i antall hjemmedød. Det er sett opp mot tallene fra 2019, som også viste en kraftig økning. I pårørendeundersøkelsen vi gjennomfører årlig kommer det frem at de fleste opplever hjemmet som den beste ramme for privatliv, integritet og normalitet i livets siste fase.

I høst skal Stortingsmelding 24 «Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve» behandles i Stortinget. Med økende andel eldre i befolkningen og færre institusjonsplasser er vi helt avhengig av å tenke nytt om fremtidens helsevesen. For hvis det ikke er nok rom på sykehjem eller sykehus er det ønskelig at flere velger å være hjemme. Å være hjemme selv om man er alvorlig syk kan også være et gode. Så hvorfor er vi da så dårlige på det?

En avgjørende faktor for å kunne dø i eget hjem er godt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og ideelle aktører. Det vet vi etter 40 års erfaring med å tilrettelegge for at pasienter som ønsker det kan være hjemme i livets siste fase. Men det i seg selv er allikevel ikke nok for å sikre at pasienten faktisk kan dø hjemme.

Viktige pårørende

Vår erfaring som Norges eneste hjemmehospice er at den viktigste nøkkelen til en god hjemmedød er pårørende. Uten nære pårørende er det nesten umulig å dø hjemme. Helsepersonell kan ikke være tilstede 24 timer i døgnet når pasienten er hjemme, og de fleste er avhengig av støtte og omsorg fra sine nærmeste. Dersom både pasienten og pårørende er får tett oppfølging og støtte fra kompetent helsepersonell vil de være trygge nok til å møte utfordringene i en svært vanskelig tid.

Viktige frivillige

Så hvordan kan mennesker som lever alene få et likeverdig tilbud? Kan de forvente samme valgfrihet i møte med døden? For at enslige skal kunne få mulighet til å tilbringe mer tid i eget hjem, også når de er alvorlig syke, er kanskje frivillige løsningen. Frivillige representerer en stor ressurs i møte med de som bor alene, og for mange vil det være mulig å dø hjemme med tett oppfølging av både helsepersonell og frivillige.

I Fransiskushjelpen erfarer vi daglig at frivillige bidrar til å styrke et helhetlig tilbud til alvorlig syke pasienter i hjemmet. Særlig viktig er det for enslige, uten nære pårørende. De trenger støtte og tilstedeværelse, både av frivillige og helsepersonell for å kunne dø i eget hjem. Økt valgfrihet i møte med døden må være et mål for fremtiden. Vi ønsker at vi i årene som kommer kan bidra til at stadig flere får oppfylt ønsket sitt om å dø i eget hjem.

Ledig stilling som sykepleier!

Fransiskushjelpen er en ideell, diakonal stiftelse. Nå er vi inne i en spennende tid med videreutvikling av våre tjenester, og vi har stort fokus på fagutvikling, forskning og prosjektarbeid. Liker du nye utfordringer og vil samtidig være en del av et godt fagmiljø- da kan dette være jobben for deg.

Fransiskushjelpen gir omsorg og lindrende behandling i hjemmet til alvorlig syke pasienter i sen palliativ fase. Vi ønsker å gi pasienter og pårørende trygghet og støtte for å bidra til økt hjemmetid med god livskvalitet, og å bidra til at flere kan dø i eget hjem.

Sykepleier jobber dagtid på hverdager, med bakvakt hver 6. helg, samt ca én bakvakt pr. uke (37,5 t/uke). Stillingen er vikariat på 100% over 1 år, med mulighet for forlengelse. Tiltredelse etter avtale. Aktuelle søkere blir innkalt til intervju forløpende.

Arbeidsoppgaver:

• Gi sykepleie til alvorlig syke pasienter i sen palliativ fase og til pasienter i livets sluttfase som befinner seg i eget hjem. Det innebærer symptomlindring, smertebehandling, ivaretakelse av pårørende, oppfølging av etterlatte, informasjon og veiledning til pasient og pårørende, samt samarbeid med andre aktuelle helseinstanser

• Sykepleier har koordinerende primæransvar for en gruppe pasienter

• Veiledning av kolleger, studenter og hospitanter

Kompetanse, kvalifikasjoner og erfaring:

• Offentlig godkjent sykepleier. Ønskelig med videreutdanning i palliasjon eller kreftsykepleie

• Arbeidserfaring fra palliasjon eller kreftomsorg

• Personlig egnethet og engasjement vil bli spesielt vektlagt

• Førerkort klasse B

Vi søker en sykepleier:

• Som er engasjert, fleksibel og kreativ

• Med gode mellommenneskelige egenskaper

• Som kan jobbe selvstendig, men også i team

• Vi ønsker å ha med deg på laget som er engasjert, menneskelig nær og faglig dyktig

Det forutsettes lojalitet til Fransiskushjelpens verdigrunnlag.

Vi tilbyr:

• Spennende og utfordrende arbeidsoppgaver i et arbeidsmiljø med høy faglig kompetanse

• Veiledning

• Dynamisk og godt arbeidsmiljø i et tverrfaglig team med frivillige, fysioterapeut, lege og øvrige tjenester i Fransiskushjelpen

• Medlemskap i KLP

• Lønn etter avtale

For mer informasjon og søknad, se her.

Juliane bruker tiden sin på andre

Mange ungdommer har fritiden fylt opp med skolearbeid, venner og fritidsaktiviteter. Juliane er en av dem. Hun er 18 år og går siste året på videregående. Selv om Juliane både trener, tilbringer tid med venner og jobber ved siden av skolen, har hun både tid og lyst til å være frivillig for en familie som trenger det.

- Jeg ønsket å være frivillig i Fransiskushjelpen fordi jeg følte at det å bidra både vil være givende både for meg og de jeg kan hjelpe! Jeg har ikke selv opplevd alvorlig sykdom i min nærmeste familie, så jeg synes jo det er fint å kunne gjøre noe for de som ikke har vært like heldige.

Juliane skal være frivillig i Familiehjelperen og besøke en familie med to tenåringer. De kom til Norge som flyktninger for noen år siden og har en syk eneforsørger. Familien tok kontakt med Fransiskushjelpen fordi ungdommene trengte oppfølging og hjelp til lekser.

Lekser er Juliane heldigvis god på. Samtidig er de alle tenåringer, hvilket gjør det lett å prate sammen.

– Jeg tror det vil bli veldig greit å hjelpe til med skolearbeid! Jeg håper jo at jeg er til hjelp. Også kan jeg helt sikkert lære noen nye ting selv. Det er alltid gøy.

Familien og Juliane møttes for første gang denne uka og det var full klaff. Nå skal de møtes en gang i uka fremover. Fagansvarlig for barn og unge som pårørende, Christine Mathisen, har møte både med familiene og de som ønsker å være frivillige. Hun forteller at de prøver å sette sammen mennesker de tror passer fint sammen. Det har hun gjort også med Juliane og familien hun skal besøke.

-  Jeg vet at god hjelp til skolearbeidet var viktig for denne familien, og særlig når forelder er syk og ikke kan bidra selv. Også skjønte jeg fort at det var noe Juliane er god på. I tillegg er det fint at de er så nærme i alder. Jeg tror de har mye til felles. Hun legger til:

- Det beste med Familiehjelperen er nettopp dette- at det er så mange fine mennesker i alle aldre som ønsker å gjøre en forskjell for andre. Vi vet at våre frivillige gjør en uvurderlig innsats i så mange familier.

Godt å møtes ansikt til ansikt

Marianne Sandsdalen er fagansvarlig på sorg

Kay morten hustvedt er koordinator på møtested oslo øst

Etter en annerledes vår og sommer er Fransiskushjelpens sorggrupper i gang igjen. Mens de fleste av sorggruppene har møttes digitalt i vår, har noen funnet andre måter å ivareta deltakerne sine på. Og etter måneder med digitale treff er det mange som nå synes det er godt å møtes igjen ansikt til ansikt, forteller Marianne Sandsdalen, fagansvarlig på sorg i Fransiskushjelpen.

Sandsdalen sier at mange av deltakerne i sorggruppene nå er glade for at gruppene kan gå mer som normalt.

– Digitale sorggrupper var helt nytt for oss da vi startet opp med tilbudet i vår. Vi ble tvunget til å tenke nytt og ta i bruk teknologien under koronakrisen. Det har vært en spennende og nyttig erfaring. Vi var usikre på om det ville være mulig å dele sorgerfaringer i et felles digitalt rom. Sorg er personlig og angår oss på et svært dypt plan. Vårt inntrykk er at det for de aller fleste har vært langt bedre å møtes digitalt enn ikke å møtes i det hele tatt. Samtidig synes det å gjelde for alle gruppene at det også er viktig å møtes ansikt til ansikt innimellom. Derfor er vi svært glade for at det nå er mulig. Fortsatt må smitterestriksjoner følges, men selv om man må holde avstand, tror jeg det er mange som er glade for å kunne være i samme rom igjen.

Nå jobbes det med å skaffe flere store møterom til sorggruppene. Vanligvis avholdes møtene i Fransiskushjelpens lokaler på Enerhaugen, men fordi flere av møterommene er for små, er Sorgtjenesten på leting etter aktuelle steder i nærheten. – Vi har allerede fått låne menighetssalen i Vålerenga kirke. Så nå krysser vi fingrene for at vi finner flere aktuelle steder med stor nok plass i nærheten, sier Marianne.

Også Møtested Oslo Øst, Fransiskushjelpens treffsted for kreftrammede, er etter måneder med digitale treff i gang med samlinger igjen. Også der er smittevern i fokus.

– Det er maks 10 deltakere på hvert treff, og man må melde seg på i forkant. Får man ikke plass, havner man øverst på lista til neste treff. Det er klart det er kjedelig at vi ikke kan operere like lavterskel som vi gjorde tidligere, men vi må tilpasse oss situasjonen slik den er i dag. Og så er vi kjempeglade for å faktisk kunne møtes ansikt til ansikt igjen, sier koordinator Kay Morten Hustvedt.

Møtested Oslo Øst hadde sitt første treff etter sommeren 18. august, og det var fulltegnet. - I slutten av september flytter vi til nye og større lokaler, og da forventer vi å kunne romme 15 besøkende av gangen. Det blir bra, sier Hustvedt. I vår arrangerte møtestedet flere digitale treff. Men nå gleder koordinatoren seg til en høst med mulighet for å samles fysisk igjen.

Sommeråpent i Fransiskushjelpen

Etter en annerledes vår står fellesferien for tur. I Fransiskushjelpen skal både pasienter og sørgende få hjelpen de har behov for i sommer. De fleste av tjenestene holder åpent som normalt gjennom hele sommeren.  

Både Sykepleie på hjul (bildet), Pleietjenesten og Sorgtjenesten holder åpent hele sommeren

– Vi tar ikke sommerferie fra vårt samfunnsoppdrag, sier generalsekretær Lise Tørnby.

Hun forteller at både alvorlig syke pasienter som ønsker å være i eget hjem, samt rusbrukere på gata vil få helsehjelp som normalt gjennom sommeren. Både Pleietjenesten og Sykepleie på hjul holder åpent hele fellesferien. Også sørgende som trenger samtaler er velkomne til å ta kontakt. I år er det bare Møtested Oslo Øst og Familiehjelperen som tar noen ukers sommerpause.

- I Sykepleie på hjul tilbys helsetjenester på gata til rusavhengige. Om sommeren ser vi ofte at det er mange ute, og at det kommer flere utenbys fra. Når man ikke kjenner tilbudene i Oslo er det ekstra viktig med en oppsøkende tjeneste som kan fange opp disse pasientene, og veilede videre i systemet ved behov, sier Lise Tørnby. – Vi etterstreber derfor alltid å ha sommeråpent, og gleder oss til å møte pasientene ute i år også.

- Det samme gjelder vår hjemmehospicetjeneste. Alvorlig sykdom er like tilstedeværende på sommeren, og vi er tilgjengelige for våre pasienter 24 timer i døgnet- 365 dager i året. Økt hjemmetid for alvorlig syke er alltid en prioritet for oss, sier generalsekretæren videre.

Tørnby forteller at Fransiskushjelpen i år også har sett behovet for å opprettholde drift i enkelte av de frivillige tjenestene. En ansatt vil derfor tilby samtaler for sørgende gjennom sommeren. - Sorg kan bli forsterket når de faste rutinene endrer seg og mange går i ferie. Nå har vi i tillegg hatt en veldig annerledes vår hvor vi en periode var nødt til å flytte tilbudet vårt over på digitale plattformer. Derfor synes vi det er ekstra viktig at man kan ta kontakt og få en sorgsamtale ansikt til ansikt denne sommeren, avslutter generalsekretæren.

Fransiskushjelpen tok viktig samfunnsansvar- selv om det kostet økonomisk

Både Sykepleie på hjul (bildet) og Pleietjenesten har holdt åpent som normalt under hele koronaepidemien. foto: torstein ihle

Da koronaviruset ble oppdaget i Norge endret hverdagen seg kraftig for de fleste, og mange flyttet kontoret hjem. Men helsearbeidere i frontlinjen kan ikke ha hjemmekontor. De første retningslinjene for å hindre spredning av koronavirus i Fransiskushjelpen ble derfor utarbeidet i begynnelsen av mars, og målet var å sikre at tilbudene til pasientene ble opprettholdt.

Generalsekretær Lise Tørnby forteller: - Å hindre smittespredning og sikre drift av våre kjerneoppgaver var den viktigste prioriteringen for Fransiskushjelpen våren 2020. Både Sykepleie på hjul og Pleietjenesten har holdt åpent som normalt hele tiden. Frivillige tjenester flyttet deler av driften sin over på digitale plattformer.

- Gode retningslinjer og smarte løsninger for å hindre smitte blant de ansatte gjorde at vi unngikk å måtte stenge helsetilbudene, sier Tørnby. – Det har tidvis vært stor arbeidsbelastning for de ansatte, og mange har strukket seg langt. Vi er svært takknemlige for innsatsen. Det viktigste for oss var å sikre at våre pasienter ikke ble skadelidende, og at både rusavhengige på gata og pasienter i livets siste fase fortsatt fikk tilbudene de har krav på.

Hun forteller at koronaepidemien har kostet organisasjonen økonomisk. – På grunn av økt etterspørsel har vi levert flere timer denne tiden enn på samme tid ifjor. I tillegg har vi hatt økte utgifter i forbindelse med innkjøp av ekstra materiell og innleid ekstrapersonell, sier Tørnby.

Generalsekretæren både håper og tror at Fransiskushjelpen har kommet styrket ut av koronakrisen. Hun forteller at det har vært tett og god kontakt med både Oslo kommune og Helsedirektoratet underveis. - Pleietjenesten, vårt hjemmehospicetilbud, opplevde økt pågang under koronaepidemien. Vi er glade for at vi klarte å møte etterspørselen og å ta vårt samfunnsansvar. Dette viser hvor viktig ideell sektors rolle er i å utfylle de offentlige tjenestene, både i krisesituasjoner og ellers. Og vi er selvfølgelig glade for å kunne bidra, sier Tørnby.  

Nå fortsetter det viktige arbeidet: – Nå nærmer driften seg normalt, også i frivillige tjenester. Noen tilbud er flyttet over på digitale plattformer, og enkelte møter og samlinger blir avholdt i større lokaler. Vi følger norske myndigheters råd, og mange av våre ansatte har fortsatt hjemmekontor. Men mye er oppe og går igjen allikevel. Nå gleder vi oss til høsten. Da fortsetter vi å jobbe aktivt for å tilpasse driften slik at alle våre brukere og pasienter skal bli møtt, avslutter Tørnby.

Vi søker nye sorggruppeledere!

Foto: Toimetaja tõlkebüroo

Fransiskushjelpen driver Norges største sorgstøttetjeneste. Årlig går ca 350 personer i sorggrupper hos oss. Gruppene møtes noen timer hver 3. uke og ledes av frivillige som selv har mistet noen. Nå trenger vi nye frivillige som kan lede grupper for de som har mistet ektefelle/partner.

Kunne du tenkte deg å lede en sorggruppe? Vi trenger deg som ønsker å være tilstede for mennesker som opplever en livskrise. Det er en fordel om du selv har gått i sorggruppe.

Ta kontakt med fagansvarlig Marianne på sorg@fransiskus.no eller telefon 40 44 89 05.

Tusen takk for alle bidrag!

- De siste ukene har vi sett en økning i antall innsamlinger til vårt arbeid på Facebook. Det er vi utrolig takknemlige for, sier generalsekretær Lise Tørnby. Hun er glad for at så mange ønsker å bidra til Fransiskushjelpens arbeid.

- Det er både folk som ønsker seg bidrag til oss i stedet for bursdagsgaver, men også noen som bare samler inn penger til arbeidet vårt, sier generalsekretæren.  – Vi har lenge vært i en spesiell situasjon, og i Fransiskushjelpen har vi hatt fokus på å opprettholde tilbudene til våre pasienter og brukere. Det har folk lagt merke til, og de ønsker å bidra. Vi tror jo det er fordi de synes vi gjør en viktig jobb, sier Tørnby. Hun legger til at det er i tider som dette at dugnadsånden virkelig kommer til syne. - Det er godt å oppleve den støtten vi ser fra samfunnet rundt oss. Det setter vi stor pris på. Tusen takk for alle bidrag, avslutter Lise Tørnby.

Vil du støtte vårt arbeid? Trykk her.